Alternativ trening

En tøff dag på jobb!

Klokken er 0700 mandag morgen. Jeg er på Strand og står i båten. Vrir om tenningsnøkkelen. Vår Mariner motor responderer. Vår 14 år gamle «skjæregårdsjeep» starter på første forsøk igjen! Ser ut på skyene i horisonten og sukker.  Konstaterer at YR trolig får rett i dag. Det blir regn.

I dag blir det «Hjemmekontor» på ildjernet.  Motoren tøffer sakte ut Holtekilen hvor det er 5 knopp hastighet. Det er enda ikke en krusning på vannet. Ingen båter eller et mennesker å se. Kun et 50 talls Ærfugler som haster unna båten før jeg dreier ut mot Storøyodden.

I dag er dagen. Dagen hvor alt begynner eller avsluttes.  Alt ettersom hvordan du ser det. Hele sommeren har jeg jobbet med å koordinere materialbestillingen til påbygget på hytta. Monter skal leverer materialene på Nesodden.  Et helikopter skal frakte leveransen videre til øya.  Dagen da alt kan gå galt, eller bare gå veldig greit. Jeg håper det blir det siste. Magen er urolig. Mer nervøs enn jeg burde være.  Er jeg engstelig? For hva egentlig? At materialene ikke kommer, at helikoptere ikke får levert materialene pga for mye vind? Jeg sporer fort over til på tanken om Vasaloppet. Blir magen like urolig når jeg står på startstreken i Sâlen 3.mars? Jeg må nok regne med det. Har vel egentlig alltid hvert litt slik. Slik var det også på fotballbanen. Jeg var en av de som alltid varmet opp alene før kamp. Måtte samle tankene og utføre mine egne rutiner.  Men når kampen startet, da var jeg klar. Blir nok slik i dag også tenker jeg. På utsiden av Snarøysund øker jeg hastigheten.  Båten går lett opp i plan.

Godt å kjenne den fuktige vinden i fjeset.  Det er veldig mange år siden jeg kunne si at det var deilig å kjenne håret flagre i vinden. Humrer av tanken. Unge, naiv og alt var bare gøy.  Det føles som en svunnen tid. Men, jeg minnes godt at Johnern og jeg okkuperte toalettet på toget fra Roma til Brindisi sommeren 1984. Vi var på «interrail». Et overfylt tog, og ingen sitteplasser. Men 2 unge kloke Røa hoder fant plass på do! Ingen kom inn og vi ble sittende de 8 timer turen tok.  Vi byttet på å sitte og stå på den lille kvadratmeteren vi hadde til rådighet på toalettet. Selv bagasjen var med inn på do, så trangt var det. Derfor «hang» en av oss ut av vinduet mens den andre satt /sov på do lokket. Håret flagret ut av det åpne vinduet i den varme sommervinden, mens toget svingte seg sakte igjennom halve Italia.  Noen trengende Italienere røsker i døra.  «Occopade» roper vi hver gang, og prosedyren ble gjentatt hele veien til Brindisi. Det var en tur for historiebøkene, men passer ikke å gjenfortelle den nå.

Kryssingen av Oslofjorden går fint. Fortøyer båten ved flytebrygga i moloen. Småløper opp de 300 meterne til hytta. Spent.  Klokken er nå 0730. Jeg logger meg opp med Pc-en og begynner å jobbe. Men egentlig er det en kommandosentral jeg har opprettet. Det er fra denne pulten jeg skal koordinere hele dagen tenker jeg.  Men jeg klarer ikke helt og konsentrerer meg. Tenker på alt som kan gå galt. Typisk, jeg holder fokus på det negative, det må jeg endre på.  Alt går sikkert veldig bra. Det er det kona alltid sier.  Så ringer telefonen. Det er fra Monter. I sommer har vi utvekslet mer enn 100 mails samt snakket sammen mange timer på telefon. Kun for å koordinere og sammensette en ordre. «Hei», lyder det i den andre enden av telefonen. «Jeg vil bare fortelle at vi dessverre ikke fikk med alle materialene på lastebilen». «Hva er det du sier?» svarer jeg lett oppgitt og merker at blodårene i tinningen banker hardt. «Vi har beregnet feil og bilen ble for liten. Vi jobber med å skaffe en bil til». «Jobber med», svarer jeg spørrende?  Jeg legger til; «Bare sørg for at alle materialer er på plass før klokken 1300. Det er da helikoptertransporten kommer».  Monter svarer, «ja det skal vi» Samtalen avsluttes. Shit, dette lover ikke godt.  Jeg ser betenkt ut av vinduet. Ute bygger det seg opp til regn og skyene faller lavere ned mot Nesoddlandet. Det er akkurat et slikt vær jeg ikke skal ha tenker jeg.

Jeg legger bort pc og begynner å finne frem det jeg trenger til å ta imot helikopteret. Et stort norsk flagg til å signalisere og kommunisere med piloten.  En kikkert for å se på lasten som piloten medbringer og regntøy.  Føler meg klar. Telefonen ringer på ny. «Hei, det er fra Monter igjen, ny lastebil er bestilt og bør være på plass på Nesodden i god tid før kl 13.00» Jeg vet ikke jeg. Skal jeg tørre å stole på dem? Jeg må jo det.  Telefonen ringer på nytt. «Hei» Det er helikopterpiloten, «hvordan går det med leveransen din» spør han? «Alt under kontroll» svarer jeg og føler nesen vokser like mye som Pinocchio.  «Materialene vil være klar til avhenting kl 13.00». «Bra, da snakkes vi senere». Han legger på før jeg rekker å si noe mer. Kanskje like greit.

Nå går det slag i salg. Jeg besvarer mailer, gjennomfører rapportering og forbereder mottak av materialene. På ny ringer telefonen. På gebrokkent norsk og med en stotrende stemme lyder det; «jai er sjåff-ør for Monter og skal levere, men vet ikke hvor jeg er». Er det mulig, har de sendt en sjøfør uten GPS og min veibeskrivelse tenker jeg. Strammer meg opp og prøver å unngå at min stemme skal lyde frustrert og oppgitt.  «Hvor er du»?  spør jeg. «Nesodden» får jeg som svar. «Men hvor på Nesodden»? «Jeg vet ikke», lyder det. Jeg spør: «Kjører du mot Tangen eller Oslo?»  «Ja, jeg kommer fra Oslo». Og slik holdt vi på en stund. «Finn brannstasjonen så ringer du meg opp igjen sier jeg» og legger på. 15 minutter senere ringer han opp igjen og sier han står på Brannstasjonen på Nesodden. Jeg beordrer «Kjør sydover» «hvilken vei er det»? «bare kjør opp bakken» korrigerer jeg meg selv. «Om 200 meter skal du ta inn til venstre inn til Varden leier». Noe få sekunder senere utbryter sjåføren «Jeg ser den port» jeg sukker lettet. «Men den port er låst» sier han. Nå koker det i hode, men klarer å holde fatningen. Er det mulig? Har HV låst porten? De vet jo at jeg får en vareleveranse i dag. Jeg har til og med betalt HV Nesodden for landingstillatelsen.  «Vent litt, jeg ringer deg opp igjen» sier jeg til sjøføren. Jeg rekker knapt å puste og tenke et nytt negativt senario før jeg hamrer inn telefonnummeret til vaktmesteren for Leiren. Nå mangler det bare at jeg ikke får tak i han, rekker jeg å tenke. Men han svarer. Lettet men oppgitt spør jeg: «hvor er du»?  «Hvordan det» besvarer han vennlig, «jeg er 20 minutter unna Varden» sier han. «Porten er låst!» sier jeg med en litt tykkere stemme enn hva som kanskje er nødvendig. «Ok» svarer han, «det er en kodelås og du får koden». Minuttet senere ringer jeg sjåføren igjen. Han tar telefonen og jeg forteller koden. «Vent litt» sier han, og jeg hører han går ut av bilen.  Så hører jeg han utbryter «ja, den virker den kode». Endelig, back on track tenker jeg. «Nå følger du bare veien til landingsplassen» sier jeg til sjåføren. «Hvilken landingsplass»? Er det mulig. Fristet å si Gardemoen.

Varene ble levert og jeg ser på klokken 1215. Jeg har ikke hørt noe fra Monter vedørende bil nr to. Men i det jeg skulle ringe Monter, mottar jeg en ny samtale. Det var ikke min sjef og heller ikke en kunde. Det var «sjafff-ør» nr 2» «Hei, jeg er sjafff-ør nr 2» lyder det i telefonen. Han hørtes helt lik ut i stemmen som «sjaff-ør» Nr 1, som nå var på vei tilbake til Oslo. Så hører jeg sjafff-ør nr 2 si: «jeg er på Nesodden men vet ikke hvor jeg er» Er det mulig!!! Hele historien gjentar seg. «Ring meg når du er på Brannstasjonen» sier jeg og legger på.

«Hvor er du nå?» sier jeg med brysk stemme og tar telefonen. På kontoret sier Lars en av mine selgere. Søren, jeg glemte å sjekke displayet på telefonen. Jeg antok at dette måtte være «sjaff-ør nr 2». Lars snakker, formidler og spør. Han merker nok at jeg ikke er fokusert, for han utbryter «vi kan snakkes mer i morgen». Vi avslutter samtalen. Men det tar ikke mange minuttene før telefonen på ny ringer.  Det er «sjaff-ør nr 2» I påvente av hans telefon har jeg hentet opp kartfunksjonen til Gulesider, slik at jeg kan forklare veien bedre. «Jeg er ved den brannstasjon» sier han. «Kjør opp bakken 200 meter» svarer jeg og legger til at jeg ser på et satellittbilde over området. «Ser do meg på statelitt?» sier han. «Nei på bilde» svarer jeg, «Ser do meg på bilde?». Jeg skulle aldri ha nevnt noe om dette. Svarer ikke. Jeg fekter med armene mens jeg bryter ut «kjør opp baken, så ser du porten du skal inn».  «Når du er i porten bruker du kode 6699». «Ja, ja» sier «sjaff-ør nr 2» og legger på. Men det tok ikke mer enn 30 sekunder før han ringer opp igjen. «Den lastebil er for bred for den port». Er det mulig, har Monter sendt en for stor bil.  Nå tipper det snart for meg, men bevarer fatningen. Men jeg svarer bryskt «det bryr jeg meg ikke noe om. Du MÅ inn porten om du så må skrape opp bilen» sier jeg. Han brummer noen gloser jeg ikke forstår og legger på.  5 minutter senere ringer han opp igjen. Det høres ut som om mannen har vunnet i lotto. Strålende fornøyd kan han formidle at «den lastebil er nå inne».

Klokken er 1250, og 10 minutter til helikopteret skal komme. Kun tiden av veien. Hører ikke mer fra Sjaff-ør nr 2, men mottar en melding fra piloten. «Vi holder på med å frakte flytende sement og vi blir forsinket, trolig mange timer». Jeg besvarer at landingstillatelsen gjelder frem til klokken 16.00, og legger på. Puster ut og ser inn i pc-en. Besvarer mail, men hode er fortsatt ikke helt på plass. Konstaterer at det nå regner kraftig, skyene ligger lavt og det blåser opp. Shit, nå «henger frakten i en tynn tråd» tenker jeg.  Jeg velger å gå en tur rundt øya for å «lufte meg», men ikke minst forsøke å roe min frustrasjon.

«Vi er på vei» sier piloten som på ny har ringt meg opp. Han høres ut som en tidligere kommandosoldat. Det er i hvert fall slik jeg forestiller meg piloten. En sindig sørlending med direkte ordre og få ord. «Har du tatt ned et helikopter før»? spør han «Ja» svarer jeg, «både i militæret og på Ildjernet».  Han fortsetter; «forstår du oppgavene»? «Kun kommunikasjon via signaler!» «Forventer effektivitet og beregner 2 minutter mellom hvert slipp». Slik fortsatte han. Kort og direkte. Jeg nikker og besvarer med «ja». Pulsen stiger og jeg vet at jeg kan forvente en tøff og slitsom time. Tar ikke mer enn 5 minutter før piloten ringer opp igjen. «Monter har pakket feil» sier han. «I stedet for 6 løft blir det 12» konstaterer han hardt og direkte. «Ok» svarer jeg og vet samtidig at det medfører dobbelt så dyr transport og dobbelt så mye arbeid. Men jeg har ikke noe valg og utbryter: «kjør på, jeg er klar».

Jeg stiller meg opp på terrassen. Regner øser ned og jeg blir våt på kortbuksa bare etter få minutter i regnet. Vannet pisker i fjeset og jeg setter kikkerten foran øynene og skuler opp mot Varden leier som ligger rett bak Sunnaas sykehus.

Så ser jeg helikopteret kommer over høyden. Under helikopteret henger det et stort nett med ulike materialer. Myser inn i kikkerten og konstaterer at dette er Glava isolasjon og noe annet som skal legges foran huset. Løper ut på plattingen og stiller meg bredbeint opp med det norske flagget i hånden.  Jeg har supplert antrekket med «slalåm briller» slik at regn og vind ikke skal piske i øyne. Litt av et syn. Kortbukse som er dryppende våt, regnjakke og slalåm briller. Her står jeg og vifter med flagget som om det skulle være 17.mai mens rotoren på helikopteret virvler opp gress og småstein. Piloten må jo tror at jeg er en tulling.

Piloten manøvrerer helikopteret inn i posisjon foran huset. Jeg sliter med å holde meg stående. Helikopteret henger nå kun 12 meter over hodet. Jeg husker at vi i militæret satt oss ned. Jeg gjør det samme nå, og holder hendene i kors over hodet. Akkurat slik vi praktiserte på Sessvollmoen. Rundt meg ser det ut som om alle trær skal knekke. Store furutrær svaier i vinden som holder orkan i styrke. Jeg signaliser til piloten at første last er på bakken. Piloten utløser linjen, og drar for å hente et nytt lass.  Nå har jeg 2 minutter på å flytte 4 paller med Glava. Høres lett ut, men faktisk veldig tungt. Det er nesten som å være på en boot camp. Dytter, sparker, slår, løfter og drar. Alt på en gang for å få pallene unna før neste last kommer. Ferdig. Nå hører jeg rotoren klart og tydelig og nytt løft er på vei. Løper ut på plattingen. Ser i kikkerten. Konstaterer at det er materialer. Dette løftet skal legges nedfor hytta. På ny svinger jeg flagget med kraft og presisjon slik at selv Kongen ville ha vært imponert. Løper ned bakken og tar imot neste last. Pakker ut materialene og fjerner stropper.  Straks ferdig tenker jeg og hører at helikopteret er på vei igjen. Sprinter opp bakken, faller, slår kneet. Reiser meg opp og fortsetter opp på plattingen. Fra kneet renner det en tynn stripe blod som viskes ut av regnet som fortsetter og fosser ned.  Rutinen gjentar seg og neste last ble droppet foran huset.

Selv i hektiske minutter kan jeg ikke komme unna tanken av Vietnamkrigen. Rotorene, støyen og spenningen rundt helikopteret. Det minner meg om de utallige krigsfilmene som ble sett i ungdomstida. Gutta fra Røa så på filmer den gamle Beta Max videospilleren i kjelleren til Martin O.

Vi gikk i 9.klasse og leiet ofte film etter skolen på videobutikken på Røa. I 70talls kjelleren i lys furu stuet vi oss sammen på den lille sofaen.  Vi satt klistra foran TV skjermen. Dvs ikke alle gjorde det. Martin O. lå som regel og klina med Kristine.  Vi andre som satt i kjelleren latet som regel at vi ikke merket noe til det. Burt Reynolds, Chuck Norris, Sylvester Stallone men også Bruce Lee. De alle var i kjelleren til Martin. Apokalypse Now med Marlon Brando detter inn på netthinnen mens jeg nå løper opp og ned foran hytta med helikopteret hengene over meg.  Da er da jeg starter å «nynne» på komponisten Wagner`s «Ride of the Walkyries» Kjenningsmelodien til den amerikanske helikopterstyrken i filmen.  

Må nærme med slutten nå.  Jeg begynner å bli grådig sliten. Mistet telling på antall løft. Rekker å se på klokka.  Den er nå 1715. Jeg har holdt det gående i en time og 15 minutter. Ikke rart jeg er sliten. Siste løft er gjort og jeg bunter sammen alt av lastestropper og fester det til helikopteret som flyr av sted over Oslofjorden. Ferdig, helt ferdig. Setter meg ned på en pall. Ser på alt av materialer. Glava, sementsekker, plank, lekablokker og nye vinduer. Herregud, for et prosjekt. Håper alt er riktig, ønsker ikke denne prosessen en gang til. Det har sluttet å regne og jeg pakker alt inn i plast. Låser hytta og reiser hjem.

Få dager senere står jeg på Maxbo for å kjøpe montering sett til vinduene. Noe jeg tidligere hadde oppdaget manglet i leveransen. Da ringer Tobias. Han er på øya for å sjekke leveransen. Tobias er oppgitt og sur. «De har sendt feil og leveransen har store mangler» roper han inn i mobilen. Sjelden har så mange personer på Maxbo snudd seg når jeg utbryter et høyt banneord.

Dere skal få slippe å høre resten av historien. Men bilde taler for seg selv. Vi fraktet selv det som manglet. Det ble en god økt den dagen også. Alternativ trening er bra. Pulsen har aldri vært så høy som dagen på ildjernet. Lår og ryggmuskler fikk kjørt seg skikkelig.  Økta satt i kroppen i flere dager.

Denne veien førte definitivt ikke til Mora. Bare frustrasjon, slit og mas. Men materialene er på plass og hytta blir fin.  Nok et bevis for at du alltid må forberede deg på alt som kan gå galt. Men det lærte meg også at jeg har en jobb å gjøre med mentale forberedelser. Det ordner seg til slutt som kona sier. 

 

 

 

 

 

 

På treningstur med Martin til Frognerseteren

Nå eller aldri!


Bilde er hentet fra "treningsleiren" i Edinburgh. en av mange pubber med "god beslysing". 

Mobilen vibrerer. Melding. Det er fredag og jeg sitter godt «plantet» i sofaen og ser sporten på TV. Jeg har nettopp postert et nytt blogg innlegg. Jeg er alltid nysgjerrig på hvem som sender SMS, griper derfor mobilen raskt. Jeg titter spent ned i displayet på min Iphone, og henter meldingen. «Jeg blir med på neste treningstur til Frognerseteren» skriver Martin. Jeg konstaterer at han lest min blogg. Jeg taster inn et raskt svar. Dette er helt klart viktigere enn fotballen som vises på TV tenker jeg og konsentrerer meg om å skrive en SMS. «Haha ? skal du sykle ved siden av meg?» skriver jeg og trykker på send. Venter spent på svar. Martin er ikke kjent for å være rask på SMS, men bedre kjent for å være irriterende god i all sport. Slik har det alltid hvert. Best på fotballbanen, bandybanen, i basket og i volleyball hallen og ikke minst på golfbanen. Men, må heller ikke glemme at han også er i racer i sporet og ned alpinbakken. Umulig å slå den mannen i noen sport. Alltid vært slik.

Mobilen vibrerer igjen. Smiler før jeg har lest meldingen. Spent på hva han svarer. «Løper» skriver han, samt en emoji med bilde av en sterk arm! Tuller han tenker jeg. Han kan da ikke løpe de 13 km fra Hosle til Frognerseteren? Han klarer jo aldri å holde følge. Men jeg kan jo ikke dy meg så jeg taster inn mitt svar: «Ha, ha ? du klarer aldri å holde følge med meg, men ok ? vi sees på søndag kl 17.00». Sekunder senere blir meldingen besvart med «ok».

Det er søndag og klokken er 1645.  Martin «ruller» inn på «gårdsplassen» i «flaket» sitt. I fjor kjøpte han en gammel Mercedes kabriolet 300SC. Bilen har en motor som høres flere kilometer før ankomst. Jeg titter ut av vinduet og ser han spretter ut bilen. Han ser unektelig sprek ut i dag, tenker jeg. Etter et raskt skift står vi begge klare for dagens økt. «Hvordan har du tenkt at dette skal gjennomføres?» spør jeg. Men før Martin rekker og svarer fortsetter jeg med å si «jeg kommer til å rulle fra deg på alle flatene og i nedoverbakker, en «no win situation». Martin ler. Han har på seg en lyseblå tettsittende trenings t-shirt og tights, med matchene blå sko. Han ser sterk ut, akkurat slik som på emojien han sendte meg.  Martin svarer: «Du gir meg et forsprang på 5- 10 minutter og jeg velger raskeste vei til krysset Ankerveien /Stasjonsveien. Du går din runde om Østerås, Røatoppen, Bjerkebakken, Bogstad og Ankerveien. Så møtes vi i krysset ved butikken, greit?» «Ok» svarer jeg.

Jeg bøyer med ned for å snøre på meg skistøvlene. «Da stikker jeg» sier Martin. Jeg rekker knapt å rope «god tur» før døra smeller igjen. «Game on» tenker jeg.

Ca. 8 minutter senere setter jeg fart ned Nadderudveien. Martin er sprek, men jeg er i form. Jeg har bestemt meg.  Han skal ikke komme før meg til «møteplassen». Jeg har helt glemt hvordan det er å trekke på seg «fotballdrakta». Den gang forvandlet jeg meg til et «monster» på fotballbanen. Det var noe som «klikka» i hode når drakten ble trukket over hode. Med drakt nr. 7 (slik som Keegan) ville jeg vinne med laget for enhver pris. Koste hva det koste ville.  Blod, svette og tårer. Taklinger både høyt og lavt.  Stor i kjeften og spilte alltid med hjerte utenpå Røa drakten. I dag har jeg ingen startnummer på brystet, men slik føles det.  Dette er ingen konkurranse sier jeg til meg selv, men jeg klarer liksom ikke å holde igjen. Det er tross alt Martin!  Jeg sprinter opp den ene bakken etter den andre og jeg er tøffere enn noen gang i utforbakkene.  Det er da det skjer. Det som ikke skal skje, men som jeg har gruet meg til helt siden jeg tok mine første stavtak med rulleskiene. Jeg faller.

I Eiksmarka parken går det fort. Foran meg er det 2 damer som stenger hele veien med barn og barnevogn. I god tid før jeg passerer turfølge roper jeg forsiktig og vennlig «løype». De alle trer til siden.  Barn og damene roper «heia heia, når jeg passer. Jeg velger derfor å dra på litt ekstra i bakken og staker hardt for å få opp farten. Det har jeg aldri gjort tidligere, og jeg burde ikke gjort det nå heller. For snaue 10 sekunder senere mister jeg kontrollen. Tyngdeoverføringen på skiene blir feil.  Høyreskien sporer og jeg klarer ikke å rette meg opp.  I løpet av noen små brøkdeler av et sekund forstår jeg at dette går galt. Jeg klarer å styre ut av asfalten og kjører i stor fart rett ut på gresset. Der blir brå stopp. Et perfekt stup med et enda mer perfekt maga plask. «Au» tenker jeg. Jeg rekker ikke en gang å banne.  Kjenner raskt etter på kroppen der jeg kravler rundt på gresset. Gikk dette bra? En dame kommer stormen bort til meg. «Går det bra med deg? spør damen og ser bekymret på meg. Jeg smiler tappert tilbake. Vender hode i retning damene med barnevognene. De småløper for å komme meg til unnsetning. «Fikk du det på film?» spør jeg jeg damen med et skjevt smil om munn.  Damen prøver igjen; «gikk det bra?». «jada» svarer jeg. Retter på rumpetasken.  Legger på plass vannflaskene. Børster av tørt og gammelt gress som har festet seg til min nye selvlysende Swix genser. Etter noen få minutter staker jeg ut fra gressplenen. Turen ned til Lysakerelven går i «snegle fart «på skjelvende ben. Må finne tilbake godfølelsen tenker jeg. Konkurranseinstinkt eller ikke. Kan ikke miste konsentrasjonen slik jeg gjorde, da kan det bli nye fall. Hvor langt kan Martin ha kommet på sin tur? Hvor mye tid tapte jeg på dette fallet? Gikk det egentlig greit med bryst og ribbeina? Føles greit, bare å gi gass.

Jeg rister litt på hode av mitt konkurranseinstinkt. Det har alltid vært slik, også utenfor fotballbanen. Som 17 åring stilte jeg opp i Sentrumsløpet. Den gang skulle du oppgi hvor fort du antok du ville løpe 10 km. Jeg skrev 29 minutter. Naturlig nok helt urealistisk.  Men når starten gikk i Nedre Slottsgate retning Youngstorget stod jeg i første rekke. Jeg hadde start nr. 19 og var en del av elitegruppa som startet før alle andre.  Jeg ga gass og prøvde å henge med gutta. Disse gutta kunne virkelig klare å løpe på 29 minutter. Gøy å løpe opp Karl Johan i frontgruppa. Mens elitegutta holdt et normalt tempo, så sprintet jeg.  På vei opp Slottsplassen «sprakk jeg som en dong». Det ble en veldig lang tur igjennom Frognerparken. Men fikk en god sluttid på 36,10.

Turen til møteplassen går bra og fort.  YES, jeg er først. Jeg tok han igjen tenker jeg. Men jeg tok feil. Bak en busk står Martin og tøyer. Han kom før meg, han må være i veldig god form tenker jeg. «En banan spør jeg forsiktig?» «Nei, bare litt vann» svarer han. «Jeg kom nettopp» sier han. Det var da enda godt tenker jeg.  Så sier Martin «jeg løp feil. Jeg løp nedover Lysakerelven og var nedom Røabanen». Akkurat i det jeg trodde at jeg hadde et lite overtak, så innser jeg at det er veldig langt fra sannheten. Han har løpt fort. Fortere enn forventet. Men hvor sliten er han?

Nå går turen oppover, bratt oppover de neste 6 KM. «Hvordan går det å løpe oppover med knærne dine Martin» spør jeg. Martin var på vei til «Enga» for å prøvespille. Men i en 2.divisons kamp for Ullern røk Martin korsbåndet.  Fotballkarrieren tok dessverre brått slutt. «Oppover går bra» sier han. 

Vi tar fatt på bakkene. Tempo er bra, og vi begge klarer å snakke hele veien opp til Holmenkollveien. «Til venstre her» sier jeg og peker i retningen vi skal gå og løpe. Jeg går diagonalgang opp den bratte bakken i Ankerveien mot Besserud stasjon. Martin løper lett ved siden av.  Jeg syntes han puster tyngre, kanskje han er sliten alt? Mindre snakk og mer pust fra oss begge. Vi passerer huset til Celine og Jon. Svelger pusten to ganger slik at jeg mest naturlig kan peke og formidle at det er her de bor uten å gi inntrykk av at pusten er tom og borte.  Det gikk bra. Vi «skuler med slitene blikk på hverandre. Jeg øker takten litt og Martin svarer. Vi holder høy fart opp bakken, og ingen pust til å snakke.

Etter en rask banan og vann stopp på Besserud går ferden videre. Først side om side, så Martin først og jeg bak. Så jeg først og Martin bak. Slik fortsatte vi opp til Holmenkollen restaurant. Blir han aldri sliten, tenker jeg. «Looking good» sier Martin. Han skulle bare visst, tenker jeg. Mer sliten enn jeg pleier å være. Kjennes jeg sliten ut fordi jeg føler presset, eller er det fordi formen ikke er så god som jeg hadde håpet? Hvordan skal det gå med 9 mil i Vasa og startnummer på brystet?

Vi tar fatt på siste etappe. Martin leder an. Han er lett på tå. Men han puster tungt tenker jeg. Jeg drar på under broen ved Holmenkollen kirke. Hører Martin «pese» i ryggen på meg men holder lett følge. Tiden er inn for å sjekke status.  «Går det bra med deg» prøver jeg med et lite smil og håper å høre at han er sliten. Mottar et stort glis tilbake så sier han «bare gå i forveien du». «Nei, nei- vi holder følge opp til Frognerseteren sier jeg» vel vitende om at jeg ikke kunne gå et sekund fortere.

Vi gutta har alltid hatt det veldig hyggelig sammen. Sammen har vi opplevd mye gøy og gode resultater på både fotball og bandybanen. Det var ingen av gutta som begynte med individuell idrett. Det var kanskje ikke kultur for det i «Røaland» den gangen. Øystein var kanskje den som var nærmest av oss alle til å prøve seg i den retningen. Han hadde potensiale til å bli en god individuell idrettsutøver. Han var en milsluker på ski og en god alpinist. Alltid blant topp 5 i «Ullernmesterskapet». Et mesterskap for alle elever ved skolene i bydelen. Det var derfor ikke rart at Øystein også var veldig god på vannski. Han kunne til og med stå baklengs på skiene. Øystein hadde hytte mellom alle skjærene på Veierland og jeg på Tjøme. Nå skal jeg vise damene og Øystein at også jeg er god på vannski tenkte jeg.  Øystein førte båten og jeg hang bak på 1 ski. På skjæret i Bokkelikilen satt 5 jenter og fulgte med på manndomsprøven som utspilte seg på sjøen foran dem. Jeg vinker til Øystein at jeg vil nærmere damene. Øystein forstår raskt hva som skal skje og endrer kursen på sin GH jolle. Med langt lyst blafrende hår drar jeg godt ut til siden. Hopper høyt over bølgende, og setter et perfekt nedslag. Øystein svinger og jeg drar alt jeg kan ut på kanten. I maks fart slipper jeg en hånd fra tauet jeg holder i. Jeg vinker triumferende til damene. «Se på meg» tenker jeg.  Det lugger under skiene. Ser ned, og konstaterer at dersom jeg faller nå er jeg ferdig. Jeg har kommet litt for nærme land og det er lavvann.  Et skjær! Jeg husker jeg tenkte, nå får det bære eller briste, bokstavelig talt. Slapp med skrekken og det gikk bra den gangen også. Er det mulig å vokse fra seg et konkurranseinstinkt? Trolig ikke det. Martin og jeg peser side om side og ingen sier et ord.

Snart fremme. Håper ikke Martin har en sluttspurt på lager tenker jeg. Beina er tunge. Men jeg sier ingen ting.  Så hører jeg Martin si: «kjenner det godt i beina nå ja».  jeg bare nikker samtykkende og tenker det var da enda godt.  Endelig fremme! Ingen turister som klappet denne gangen.  Bare å konstatere at nok en tur til Frognerseteren er unnagjort.  Kun 4 minutter bak min rekord så farten har vært veldig bra. Martin har allerede startet med å tøye ut leggmusklene. Sikkert lurt.  «Imponert, godt jobba, sier jeg» «like måte» sier Martin.

Hege tuter og ankommer Frognerseteren. Hun har blitt beordret til å hente oss klokken 18.00. Vi begge snubler inn i bilen. «Hvordan gikk dette» sier hun spent. «Martin holdt følge og holdt et overaskende høyt tempo» sier jeg. «Overrasket?» sier Hege spørrende og ser på meg. «Martin er jo alltid godt trent», sier hun. Det har hun rett til. Gøy var det. Nå har også Martin lært veien til Mora. Det blir ny tur når Martin er ferdig med å være støl. Godt kvalifiserte rykter sier nemlig at han fortsatt er sliten og støl! Så jeg kan konstatere at han ble sliten 😊. Nå er det snart «treningssamling» med alle gutta på Norefjell. Blir nok mest trening i god historiefortelling. Gleder meg!

 

 

Ny rekord : Hosle - Frognerseteren

TV eller trening?


Røa gutta som tapte kampen mot Loddefjord i 82. 

 

Ah, sitter i sofaen og ser på TV. Det er nyheter på TV2. Klokken er 1835. Jeg leter etter en unnskyldning for å unngå trening i dag. Føler meg nesten litt barnslig der jeg sitter.  Prøver å finne vikarierende unnskyldninger på hvorfor jeg ikke bare kan bli sittende foran TVn.  Kjenner på kroppen. Føler meg litt sliten i dag, og beina er tunge. Sukker dypt. Trekker beina til meg og legger begge beina på bordet. Lener meg godt tilbake i sofaen og dytter en pute bak nakken for ekstra støtte. Hviler øynene i noen få sekunder.  Nå ligger jeg godt tenker jeg. Bare se nyhetene først, så skal jeg trene. Det er planen.  Nyhetene er ferdig og værmeldingen settes på. Skal jeg vente med trening til i morgen?  Det hadde jo vært utrolig deilig å sette seg ut i hagen og bare nyte solen i kveld. Eller skal jeg bare bli sittende? Klarer ikke å bestemme meg.  Sapper kanaler i reklamepausen. Det er helt sikkert en film jeg kan se på. En slik film jeg har sett mange ganger før, men som jeg gjerne ser en gang til.  Værmeldingen avsluttes. Det meldes om fortsatt sol i mange dager fremover. Så bra, da kan jeg gå på ski en annen dag.  Sporten overtar og beslutningen må fattes. Gnagsår etter de mange turer på rulleski i sommer verker fortsatt. Det er grunn god nok å bli sittende.  Så skjer det.

Det er på slike dager du skal trene sier jeg til meg selv. Jeg kan ikke la meg styre av de negative signalene som kroppen sender. Jeg skrur av TVn og runder inn på kjøkkenet.  Fyller opp en vannflaske og henter en banan fra fruktkurven. Bananen er en energi booster på turen. Løper raskt ned trappen. Skifter til treningstøy. Det er varmt. Fortsatt 25 grader denne kvelden. Trekker på meg min lyseblå «Vasamann» T-shirt, sorte shorts og mine sexy sorte «stay ups», som egentlig bare er kompresjonsstrømper. Hjelmen festes, briller pusses, og hansker finnes frem. Snører på de hvite skistøvlene, før en rask titt i speilet. «Du er klar nå» sier jeg til meg selv og smiler til det fjeset som vises i speilet. Nikker anerkjennende og går mot utgangsdøren.

Gruer meg til de første meterne. Jeg er jo egentlig veldig sliten. Bør jeg ta en kort tur i dag? Liksom bare for å gå en runde? Klipper på meg bindingene utenfor huset på Hosle og seiler ut på veien.

De første stavtakene sitter godt. Dette føles faktisk veldig bra. Det fungerer utrolig nok bedre enn forventet. Kanskje kroppen lystrer i dag like vel? Jeg øker takten. Dæven, dette går jo bra. Gjør unna noen 100 meter på «no time» og sprinter opp den lille bakken mot Østerås. Halvveis opp bakken møter jeg Karsten. Karsten er en gammel fotball buddy som nå er bosatt på Hosle. Han var 16 år når han begynte å spille organisert fotball, men etablerte seg fort som en slepen spiss på juniorlaget til Røa. Han er høy og har en avslappet og slentrende gange.  Han er lett å kjenne igjen. Han smiler vennlig når han ser meg og sier: «Hei Carlern hva går av deg?».  Jeg gliser tilbake og sier «Frognerseteren neste».  Hever staven over hode som en triumferende gest til Karsten. Der sa jeg det tenker jeg. Kroppen fungerer, og på et lite nanosekund bestemte jeg meg for at dagens tur ikke blir en kort runde men en tur til Frognerseteren. For få minutter siden satt jeg trygt i sofaen og lurte på om jeg orket å trene. Nå er jeg på vei til Frognerseteren. Har jeg først sagt det, så må jeg gjøre det. Akkurat som med Vasaloppet. Karsten rister på hode og ler. «Trener til Vasaloppet» sier jeg. «Men Vasaloppet er flatt» sier han og avslutter med et «God tur». Men kan jeg gå raskt opp alle bakkene til Frognerseteren, så kan jeg gå enda raske på flatmark tenker jeg.  

Det er definitivt ikke alltid du føler deg helt topp. Men det er et faktum at kroppen fungerer bedre i dag enn ved på flere andre treningsrunder. Alt føles bare lett. Bakkene opp til Østerås legges bak meg og jeg setter utfor bakkene ned til Eiksmarka i «hockey». Mer dristig i min kjøring enn noen gang. Viktig å holde hode kaldt så jeg ikke blir bedre kjent med den humpete asfalten i Bærum. Løper opp Røatoppen og rekker knapt å tenke på alle de minnene som alltid dukker opp når jeg går den veien. Bjerkebakken forseres med et skarpt og målrettet blikk mot «Kollen».

Påfyll av energi er viktig. Jeg legger derfor inn små pauser uansett hvor sliten jeg er. Stanser derfor ved Bogstad Golfbane. Passer fint siden jeg uansett må ta av skiene de 100 meterne hvor veien er grusbelagt.  Drikker litt vann og spiser en halv banan. Ser ned på klokka. Jeg gjør aldri det, men i dag føltes det riktig. En rask titt på pulsklokka som sitter på venstra hånd. 20 minutter fra Hosle til «golfen», det var raskt.! Jeg er positivt overasket og er ivrig til å komme meg videre.  Prøver å klippe på bindingen på skiene så raskt som mulig, men lykkes ikke. Det er noe som sitter fast under skoen. Bøyer med ned og sjekker sko og binding. Snus. Den jævla snusen finner du overalt. Porsjon snus. På lik linje som en hundeeier må ta med seg dritten, så kan vel også snusbrukene ta med seg den lille posen. Jeg fjerner snusen og klipper på begge skiene igjen.

På vei opp til Campingen begynner jeg å le. Ikke fordi det går så lekende lett, men fordi jeg har prøv snus en gang, og det gikk IKKE særlig bra. Jeg var 18 år og sitter på T-banen (eller trikken som det het den gangen).  Jeg er riktig antrukket med en hullete 501 jeans, boots og en pastellfarget mohair genser. Den gang hadde jeg fall i håret og det var både lyst og langt.  På gulvet ligger en hvit dagligvarepose med restene av dagens beholdning av øl. Vi er på vei til fest etter et litt fuktig vors. Gutta snuser, men ikke jeg. Snusen lukter ille og du ser ikke bra ut. Men jeg er helt siker på at Sofie Elise ville ha vært misunnelig på størrelsen på leppene til gutta. De sitter rett imot meg og gliser og ler så halve snusen renner ned i kjeften på dem. De nipper til en brun Ringnes.  De hoster, harker og legger snusen på plass med tunga. Det er da jeg beslutter meg for å prøve snus. Martin graver godt ned i sin General snusboks. Han baker sammen en stor «pris» og beordrer «gap opp». Men etter et fuktig vors sitter jeg bare og ler. Johnern tar tak i meg og holder hodet mitt. Martin  tar tak i kjeften min og løfter opp leppa, og trøkker inne en Generalen opp under overleppa. Nå ser jeg ut som en bokser som har fått seg en skikkelig på tryne.  Jeg blir ikke noe mindre lattermild av den grunn. Det «svinger» i hode og formen er på hell.  Det å le med snus fungerer dårlig, spesielt for en nybegynner. Hele kjeften fylles med snus. Noe  snus svelges og noe hostes ut. Gutta ler så de nesten faller av stolene på T-banen. Jeg blir grønn i «trynet», tar sats og hopper ut på Ekraveien stasjon. Avleverer både snus og mageinnhold på perrongen. Godt jobba! Snus skulle jeg ikke begynne med!

Finner konsentrasjonen igjen. I høy fart staker jeg forbi et fotball lag som bor på Campingen på Bogstad. Det er Norway cup og byen fylles opp med fotballspillere fra fjerne og nær. Denne gjengen er fra Hordaland. Det er ikke vanskelig å høre. Jeg har mange gode minner fra Ekeberg slette. Loddefjord tenker jeg. Ikke at disse spillerne kommer fra Loddefjord, men kampen mot Loddefjord.  På en tørr og støvete grusbane på Ekeberg en varm august dag i 82 skulle vi spille 8.delsfinale. Vi jublet hemingsløst når det ble klart at vi ikke skulle møte Mjøndalen i gutteklassen.  Vi skulle bare møte Loddefjord. Det var vel ingen motstand tenkte vi. Men selvsikre langhårede, brune og ganske «cocky» Røa gutter gikk på en real smell. Det ble tap med 1-0 og vi var ute av cupen. Arne Bakker som var far til en av våre spillere og en tidligere profilert landslagspiller så trist på oss og sa: «Dere har nettopp tapt for et lag som kommer fra sted hvor de har 2 hus og et postkontor». Skuffelsen kunne leses i øynene til trener Per og hele foreldregruppa. Ikke like «cocky» og veldig slukøren ble vi kjørt tilbake til Røa. En god lærepenge. Men jeg har hatt mange gode minner på «sletta» De fleste som trener for jentelaget til ØHIL. 21 kamper uten tap mot et norske lag. Det ble 3 store bronsepokaler etter å ha tapt 3 semifinaler mot sterke utenlandske lag. Finale ble det aldri.

Nå går det veldig fort. Ankerveien brytes av Holmenkollveien, men jeg velger bratteste vei opp til Besserud stasjon. Gir på litt ekstra slik at pulsen banker hardt i overkroppen. Stanser, drikker og spiser en ny halv banan. Må titte på klokken igjen. 38 minutter fra Hosle. Tror ikke det jeg ser.  Sjekker en gang til. Det står 38 minutter. Pausen blir litt kortere enn vanlig. Klarer jeg å nå toppen før jeg passerer en 1 time? Det bør være mulig!

Henger på en syklist opp Holmenkollveien. Han er sprek og ser veldig proff ut. Håper å holde ryggen hans et stykke, men uten å lykkes. Farten er bra. Ved Holmenkollen stasjon velger jeg å gå den bratte snarveien opp til Holmenkollen restaurant. 3 vakre damer i 30 årene dukker opp på toppen av bakken. De ser meg og alle tar frem mobilen samtidig. Turister. Mines at jeg i min ungdom løp trappene i Holmenkollen mens turistene heiet og tok bilde av på meg på toppen. «Go, Go, Go» roper en av damene. Amerikanere! Dette måtte utnyttes. Strammer opp overkroppen, spenner muskler og setter opp takten i frasparkene. De filmet og jeg ga alt jeg hadde opp bakken. Passerte damene med et stort smil og en pust som en pesende hund i den glovarme sommersolen. Men jeg kunne jo ikke stanse på toppen av bakken. Farten ble holdt rundt forbi svingen ved Skiforeningen. Men der ble det også brå stopp. Utrolig hva litt ekstra «heia rop» kan gjøre med inspirasjonen. Enda bedre er det når ropene kommer fra tre vakre damer.

Nå gjenstår bare sjarmøretappen opp til Frognerseteren. Her er det mange «skiløpere» og det er bare å henge seg på. Jeg er sliten, det merker jeg nå. Men kroppen fungerer fortsatt veldig godt og jeg klarer å holde tempo oppe. Solen steker, ikke en sky på himmelen og jeg passerer Midtstuen hoppbakke. For en fantastisk utsikt. «Ser du på utsikten noen gang når du går på ski?» har kona spurt om tidligere. Det gjør jeg. Vi er heldig som bor i Norge, vi har mange vakre utsiktspunkter. Passerer den gamle «Sæterbakken» hvor jeg en periode trente alpint. Siste innspurt. Nå var det bare å gi på de siste 100 meterne. Jeg faller ikke for fristelsen for å sjekke klokken. Nå får det bære og briste tenker jeg. Beina verker og svetten stiler. Det må være ekstremt varmt ute.  YES. Fremme. En liten gruppe med turister trekker frem kamera og foreviger dagen da de møtte Vasamann på Frognerseteren. Titter på klokka. 59 minutter! Det er jo bare helt utrolig bra. Jeg klarte det på under timen! Godt fornøyd setter jeg meg på bakken og puster ut. Ny rekord.  En forbedring på 15 minutter. Hvor mye rasker ville jeg nådd Frognerseteren med sykkel? Ikke mye.  Denne rekorden blir nok stående lenge. Godt kona kommer og henter meg med bil. Turen går hjem og ikke til Mora.

Nesodden - et vakkert sted

Trening i ferien

Nok er varm morgen på Ildjernet. Hvilken fantastisk sommer vi har. Kanskje ikke alle er like glad for varmen, men det er et faktum at sommeren ikke har hvert så varm og tørr siden sommeren 1947.

«Kan det der virkelig være nødvendig?» sier min hyttenabo som kommer padlene forbi i sin røde kajakk der jeg sitter på brygga.  Det er onsdag morgen og klokken er 10. Noen minutter tidligere har jeg har tatt min båt fra Ildjernet til Kavringen. En kort tur og deilig tur i solen på ca. 300 meter. Kavringen er forbindelsen til Nesodden og fastlandet. Jeg sitter på bryggekanten iført hjelm og en lysblå T-shirt med påtrykk «Vasamann».  Jeg snører på mine skistøvler. «Hva tenker du på?»  svarer jeg. «Er du så fanatisk at du må «elge» rundt på Nesodden for langrennstrening i denne varmen?» sier min nabo. Jeg merker at det bruser litt i blodet, men forholder meg rolig og smiler tilbake. «Jeg elsker å trene når det er varmt slik som nå» sier jeg.  Jeg fortsetter «rulleski er veldig god trening for meg som sliter med en dårlig rygg, og samtidig er det gøy». «Bedre å svømme rundt Ildjernet» sier han. Mulig svømming passer bedre for han, men det fungerer ikke for meg.  Jeg reiser meg opp fra brygga. Retter på solbrillene, og tar på skihanskene. Slenger sekken på ryggen som inneholder vann og som under turen skal fylles opp med matvarer fra butikken.  Det er allerede 30 grader og enda varmere skal det bli.  «God padletur» sier jeg og starter å gå mot de 148 trappetrinnene som tar meg til toppen av Nesodden. Etter raske steg opp trappene sjekker jeg pulsklokken. Det gikk raskere enn sist og pulsen er lavere enn tidligere turer i sommer. Dette lover godt.

Spenner på meg skiene og tar de første stavtakene i retning Tangen. Starter rolig med noen slakke nedoverbakker. Etter å ha passert Flaskebekk bryter jeg til høyre for så å følge FV 156 mot Oslo. Nesodden er vakkert. Nesodden kommune ligger på en halvøy med Oslofjorden på vestsiden og Bunnefjorden på østsiden. Det bor totalt 19.000 mennesker i kommune. Store hager, gamle hus og blomsterenger. Dvs, blomstene har visnet bort og det som tidligere i sommer var en vakker og duftende blomstereng hvor bier og humler summet og jobbet, er nå er eng av trist brunsvidd mark.

Ny og fin asfalt og ikke minst en bred og fin sykkelvei. Helt uten sykler. Luksus.  Jeg staker og får raskt opp takten og farten. Ved Nesodden videregående skole står det 10 hester ute i solen og beiter på jordet. Sommerfølelse tenker jeg. Minnes min barndom da jeg sammen med «Høvdingen» tok bussen til Sørkedalen. Vi hentet hestene på beite og red hestene «barbak» tilbake til stallen om kvelden. Lukten av hest er stram, men dyrene er vakre og muskuløse. Jeg red en periode. Kanskje først og fremst fordi det var spennende å være sammen med Høvdingen som var 10 år eldre enn meg. Men må medgi at jeg likte å ri. Men ridingen tok slutt. Etter en omfattende utredning på Ullevål sykehus med påfølgende ukentlig oppfølging med sprøyter. Ble det konstatert at jeg hadde allergi mot hest, høy og gress. En dårlig kombo dersom du ønsker å ride og spille fotball. Men gleden av å spille fotball var større en plagene med kløe i øynene.

Berger stadion på høyre side. Mange gode fotballminner. Aldri tapt her. Staker raskt forbi anlegget som har blitt betydelig oppgradert siden min første visitt til banen som 18 åring. Jeg debuterte på A-laget til Røa i en 4.divisjons kamp nettopp mot Nesodden på Berger stadion. Jeg så på meg selv som en ung og lovende fotballspiller. Men jeg var tatt ut på laget med «de store gutta» fordi laget hadde stort forfall. Jeg spilte høyreback og fikk spille hele kampen.  Jeg husker vi vant med 2-0. Men mitt beste minne fra kampen var Olav Hansson. Stilhopperen fra Røa var Røas svar på Rene Higuita. Den legendariske Colombianske keeperen. Kun 175cm høy og spenst som en basket spiller, tekniske ferdigheter som Messi og en skuddfot som Ari Haan. Higuita har scoret mange mål for landslaget men også for sitt klubblag. Men mest kjent er han nok for sitt scorpionspark i landskampen mot England.  Nå var ikke Olav en Messi på banen, men spenst hadde han og scoret mål det gjorde han. Han scoret både på straffespark og cornere. Overraskelsen var derfor stor når vår keeper Olav plutselig kom løpende opp på min høyreside. Olav var langt utenfor 16 meteren og nærmer seg i stor fart midtbanestreken. Så hører jeg han rope «Hit, jeg kommer på overlapp».  Målet var tomt og Olav skulle score. Mål ble det aldri, men det skapte frustrasjon blant lagkamerater og latter hos mostander. Men Olav var en god keeper og scoret alltid på å staffe. Det ble etter hvert nærmer 300 kamper for meg på senior laget til Røa og mange kamper sammen med Olav og resten av «gamle gutta».

Veiarbeid og veien er innsnevret. Jeg leser på skiltet «Her bygger vi ny gang og sykkelvei som skal stå ferdig sommeren 2019». Så bra tenker jeg. Gode treningsforhold neste sommer. Men her og nå representerer det en utfordring. Dette blir trangt og veien er trafikkert. En av veiarbeiderne nikker til meg når jeg passerer. Jeg smiler tilbake og roper ut til han. «Hvor langt er veien innsnevret»? Han snur seg og besvarer «en kort kilometer» svarer han. Jeg stanser, hiver i meg en medbrakt banan og drikker litt vann. Beslutter å ta av meg skiene å gå den neste kilometeren på bena. Bedre å leve livet tenker jeg, enn det motsatte. Ikke nødvendig å ta noen unødvendige sjanser.

Jeg passer Hydra MC Nesodden. Ingen «Bikers» å se og kysten er klar. Bøyer meg ned og legger skiene til rette. Klipper på begge bindinger og gjør klar til neste økt. Ved tettstedet «Torget» tar jeg til høyre i retning Fjellstrand.

Veien over til Fjellstrand er idyllisk. Jeg er kun noen lange steinkast fra Oslo, men det oppleves som landsbygda. Små «Hans og Grethe hus» som er gjemt i skogen, et og annet gårdsbruk. Grusveier opp til små fjøs hvor kuene rauter. Kornåkere som dufter at tiden er inne til å slå kornet.  Jeg passerer et hus som ligner på «Villa Villakulla». Den kjente boligen til heltinnen Pippi Langstrømpe. En barndoms helt. Huset er av type Sveitservilla med utspring og rariteter. Dette huset var ikke malt rosa og gult slik Pippi hadde gjort med Villa villakulla, og huset hadde heller ingen hvitprikkede hest med navnet «Lilla Gubben» på altanen. Men i stedet er det et stort fuglebur som henger ned fra taket. I buret sitter fargerike fugler som fornøyd kvitrer i solen.

Jeg staker videre og blir oppmerksom på en syklist som sliter litt i motbakken foran meg. Jeg skal ta igjen syklisten tenker jeg. I min iver med å få opp farten har kvitteringen fra Nesoddens svar på Villa Villakulla gitt meg nye minner.

Julen 1976, jeg er 10 år, en nysgjerrig ung og gutt. Min lillesøster Cecilie åpner henrykt opp den største pakken under treet. Pakken som også gir lyd fra seg og som tidligere på dagen har vært gjemt unna. Hun river forventningsfull av det mønstrede gavepapiret.  Hun smiler fra øre til øre når hun kan konstatere at hun nå var den lykkelige eier av en liten undulat i et bur. Hun legger seg ned på det brune vegg til vegg teppe i stuen.  Smiler og snakker til fuglen. Hun stikker forsiktig inn en finger mellom sprinklene og prøver å lokke til seg oppmerksomheten til den lille undulaten. Men undulaten er skremt og er nok litt forvirret etter utpakkingen som fant sted for få minutter siden.

«Ta den ut av buret» sier jeg og fortsetter «la den fly».  Min søster ser bort på vår mor og far som sitter i den grønne 70talls sofaen.  Begge rister litt forsiktig på hode og mener nok at det egentlig ikke er en god ide. Men jeg har lyst til å prøve. Min søster ser på meg litt motvillig der jeg forsiktig åpner luken i fugleburet. Men en storebror gjør som han vil.  Jeg stikker hånden forsiktig inn til undulaten. Undulaten flasker så fjær og frø spruter rundt i buret, før den roer seg ned på den lille husken i buret. Jeg griper forsiktig rundt den gule og turkise fuglen. Jeg kjenner at den sakte roer seg ned i min hånd. Forsiktig trekker jeg fuglen ut av buret. Før mor og far rekker og reagerer er fuglen ute, trykt plassert i min hånd. Vi stryker fingeren kjærlig på fuglens hode. Undulaten responderer med å kvitre forsiktig fornøyd. Cecilie smiler på ny til meg. Så reiser jeg meg opp, svinger armen bakover og gjennomfører et perfekt underhåndskast. Så slipper jeg fuglen.  Akkurat slik jeg hadde sett indianerne gjøre i Westernfilmene på TV.  Jeg roper ut «Fly». Men som en japansk kamikaze flyver traff fuglen taket uten å rekke å ta et eneste vingeslag. Få sekunder senere lå fuglen livløs på teppet. Fuglen ble senere plassert i fryseren slik at den kunne begraves når våren kom. Undulaten rakk aldri å fly. Kastet var alt for hardt og smellen i hode var mer enn nok til at undulaten døde momentant. Den julekvelden ble ikke helt slik vi hadde forestilt oss.

Syklisten foran meg sliter. Jeg økter takten i stakingen. All trening har gjort meg sterkere, råere og stødigere på skiene. Syklisten som nå er kun 100 meter foran meg blir oppmerksom på min frenetiske staking. Syklisten tenker nok det samme som jeg gjorde «Han skal ikke ta igjen meg». For syklisten økter hastigheten og jeg når han aldri igjen.

Bakken ned til Fjellstrand er bratt. Så bratt at jeg bestemmer meg for å ta av skiene. Jeg tar bena fatt de neste 200 meterne. Fjellstrand har ca. 1000 innbyggere og ligger noen få kilometer nord for Fagerstrand. Her er det det slutt på den gode veien. De neste 5 kilometerne vil gå på en svingete RV med 80 grense. Veien er ikke veldig trafikkert, men jeg liker det ikke. Bestemmer meg for å gå så fort jeg kan for å unngå minst mulig tid på den strekningen.

Færre hus, mer kupert men også flere byggeprosjekter. Ønsker du hus eller leilighet på Nesodden finnes det åpenbart mange muligheter i disse dager. Passerer vannreservoaret for Nesodden kommune. Stedet hvor hytta til neste år vil bli tilsluttet kommunalt vann.  Passer Alvern og Sunnaas Sykehus. Tenker at jeg er heldig som kan gjøre det jeg har lyst til å gjøre. Uheldig eller bare et lite feil valg kan få fatale konsekvenser. På et blunk kan livssituasjonen være snudd opp ned.  Det er Sunnaas sykehus dessverre et bevis for. Jeg er derfor bevist på hvor jeg går og hvordan jeg opptrer i trafikken. Problemet er bilistene, og tungtrafikken er de verste.

I fin fart nærmer jeg meg slutten på turen. Stanser på Rema 1000 og fyller opp sekken med nødvendig hytte- proviantering. Spiser en YT bar og drikker litt mer vann. Rydder plass til matvarene i sekken. Legger sekken på ryggen og tar fatt på siste etappe. Siste stopp Varden leir. En fantastisk utsikt utover hele Oslofjorden og med Ildjernet lokalisert rett nedenfor fjellkanten. Varden leir var «hjemmet» til 240 tyske soldater under andre verdenskrig. Leieren hadde en rekke russiske fanger inne på området. Russerne bygget veier, stillinger og bunkere for tyskerne. 11.mai 1945 var russerne veldig nære å sprenge leieren og tyskerne som ventet på å bli deponert tilbake til Tyskland. Men forsøket ble forhindret i siste sekund.  I dag disponerer Nesodden HV området. For meg representere det stedet en landingsplass for det helikopteret som skal frakte nye materialer til nytt bad til hytta i 2019.

148 lange trappetrinn ned til båten og jeg sitter igjen på brygga. Svetten siler i solen. Åpner en Smartfish High protein og suger ut vesken.  Med 22 km i bena er jeg nå sliten og varm. Men godt fornøyd. Denne turen gikk rundt syd spissen av Nesodden. Turen er bare en av mange veier som fører til Mora. Jeg er i form!

12.07.2018

Møte med Mr. Waterboys - Mike Scott

Del  2:

Jeg stormer ned trappen fra øverste etasje i vårt rekkehus i Ekraveien. Runder sofa og stoler i stuen i stor fart og velter nesten av stolene.  Fortsetter ned den bratte trappen ned til kjelleren til tross for at kjellerne var et fryktet sted å oppholde seg.  De store, hårete og veldig ekle kjelleredderkoppene skapte frykt og vemmelse. Noen av disse skapningene hadde flyttet inn i kjelleren og jeg hatet dem.   Året er 1978 og Argentina senket Nederland i verdensmesterskapet i fotball. Nye helter ble skapt den sommeren. Ardiles og Villa som noe overaskende havnet i Tottenham, men også kapteinen Passarella og den notoriske storscorer Mario Kempes. Men i kveld er det ikke fotball som opptar min interesse.

NRK viser reprise av den populære serien Lille Lord Fountleroy. Serien som ble dramatisert av NRK og første gang vist på TV i 1966. Serien er basert på en bok av forfatteren Frances Hodgson Burnett og ble utgitt som barnebok i 1886. Fortellingen omhandler den lille gutten Cedric som vokste opp i Boston. Cedric var intet anene om at han var Lord og rettmessige arving etter Jarl av Dorincourt i England. Jeg satt klisteret foran vår 24 tommer sort hvit TV og fulgte drama som utspilte seg i adelsmiljøet i Storbritannia. Glemt var nye fotball helter og edderkopper for det var jo adelsmann jeg skulle bli, ikke cowboy eller fotballspiller.

40 år senere ser jeg med stolt i speilet på Barcaldine Castle i Skottland. Lar blikket måle meg selv fra flere vinkler.  Kilten sitter som den skal.  Jeg retter på den lille vesken med sølvmonogram og som er laget av kaninskinn. Tar tak i beltespennen og strammer til, og til slutt trekker opp de hvite strømpene.  Jeg ser rett og slett bra ut.  Jeg er ikledd en Black Watch tartan, som er den offisielle kilten til Royal Regiment of Scotland. Jeg nikker anerkjennende til speilet og mottar et forførende blikk fra min kone.  Sammen går vi ned den bratte vindeltrappen som forbinder vårt tårnrom med resten av slottet.

I den lille spisesalen henger det malerier fra 1700 tallet og jakttrofeer fra et annet århundre som pryder veggene.  Ordineringer, monogrammer, noen små kanoner og en stor peis hvor det brenner tørr bjørkeved.  Rommet oser av historie og en fortids stolthet.  En perfekt ramme for en god skotsk frokost med laks og eggerøre.

«Where is the Lord» lyder det fra Abbie som er daglig leder av slottet.  Hun kommer inn døren og ser på de 10 personene som befinner seg i rommet.  Jeg tørker munnen med servietten, fikser litt på skjorta, smiler til mitt reisefølge og reiser meg pent opp. Akkurat slik jeg tenker lille Lord Fountleroy ville ha gjort for 40 år siden. «Here I`m» sier jeg stolt og andektig. Hun måler meg opp og ned og smiler. «wow, you look like a true Scott», «I just love when my guests dress to impress? sier hun og går ut av rommet igjen.

Jeg var pyntet for høytid. I dag var dagen hvor jeg skulle sette mine ben på mitt eget stykke land i Skottland. Kvadraten som gir meg rett til å kalle meg Lord of Glencoe. Etter en vandring i skogen fant GPSen stedet. Stolt kunne jeg markere mitt rike, før vi tok turen tilbake til bilen. Nå går ferden over høylandet i retning mot Aberdeen og fly hjem. Men før vi kom så langt hadde en kaffetørst passasjer i baksete fått innvilget ønsket om en kaffestopp i den lille landsbyen Glencoe.

Det var ikke var mange caféer i dette området, og det var mange kaffetørste bilister.  Det var derfor trangt om p-plasser. Jeg velger å feilparkere bilen. Jeg er jo tross alt Lord av Glencoe. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Mitt reisefølge var alt ute av bilen og på god vei bort til caféen. Jeg åpner døren og tar et skritt ut av bilen. Jeg blir møtt med en brysk stemme på skotsk dialekt: «can you see what?s wrong with your parking?». Foran meg står en høy, muskuløs, sliten, tannløs og kampklar skotte.   Han har en t-shirt som viser armer fulle av gamle og ekte tatoveringer. Jeg konkluderer med han han trolig er en arbeidsløs skotsk fisker. Der står jeg i ført kilt. Han måler meg opp og ned.  Er det nå jeg får bruk for mine 7 timer med kickboxing? Men i motsetning til mine yngre dager hvor kjeften var raskere enn hode tenker jeg at det er greit å være litt forsiktig. Her er det bare å la «sverdet forbli i sliren» tenker jeg og prøver heller en høflig frase. «Sorry sir, is there anything wrong». Han gestikulerte med armer, prater skotsk slik at det fråder spytt fra den tannløse kjeften.  Jeg forstår fort at jeg egentlig bare burde flytte bilen relativt raskt.  Men falt tilbake på gamle synder. Jeg kunne liksom ikke dy meg: «I?m only here for the good coffee in Glencoe and we are only staying 10 minutes? sier jeg med et stort smil.  Det gikk ikke så bra som jeg hadde håpet. Der og da tenkte jeg at det hadde vært bedre om jeg var ikledd jeans og t-shirt. «Fine» sa skotten, slo i panseret og sa «the police will be here in 5 minutes?. Jeg valgte å flytte bilen.

Det er 5 dager siden jeg forlot Aberdeen airport med kurs for Hosle. Men jeg er alt tilbake i Skottland. Waterboys ble dannet av Mike Scott i 1983. Bandet har vært en viktig musikalsk bidragsyter for oss «gutta» under vår oppvekst på Røa. Det har alltid vært noe spesielt med Waterboys. Et irsk Folk rock band.  Bono og U2 liker også denne musikken og valgte og åpne konserten i Dublin i fjor sommer med «Whole of the moon» fra Waterboys.

Selv om bandmedlemmene har blitt bytta ut oftere enn transfer markedet til en norsk tippeliga klubb, så har Mike Scott ledet bandet gjennom utallige musikalske epoker. Nå skal vi på ny oppleve bandet live, men denne gangen fra en scene i Edinburgh. Jeg er på guttetur med Martin. Vi holder høyt fokus på pub til pub, og trening i utholdenhet i form av antall pints. Her går vi «all inn» i 2 dager! En perfekt opplading til sommerferien, men kanskje ikke til Vasaloppet. Who cares, det er glemt nå tenker jeg.

Edinburgh regnes som fødestedet til Harry Potter og kan mye mer enn å trylle. «Vanningshull» i verdensklasse, mørkt øl som bare innbyr til å bestille en ny før glasset er tomt, små koselige caféer og restauranter, og live Music på alle puber. Vi fikk med oss alt og alle. 

Konserten går inn i historiebøkene som «greit nok». Vi konstaterer at det skotske publikum til tross for fri flyt i baren under hele konserten var meget kultiverte og betydelig eldre enn oss! Alle ble sittende frem til ekstranummeret.  Så kom det vi hadde ventet på. Den ene slageren etter den andre ble spilt, og vi lot oss rive med. For i hver sang finnes det utallige gode minner. Hvorfor kan de ikke bare spille de gamle låtene som alle er kommet for å høre?

Dagen etter kom jeg løpende inn i puben hvor Martin hadde satt seg til for kvelden. Det var Argentina mot Frankrike på storskjerm.  Martin satt klar med 2 øl, en til hver. «Jeg har sett Brother Paul» sier jeg stolt til Martin. «Hvor så du han» svarte Martin. «Han kom ut av butikken når jeg gikk inn», sier jeg. Martin smiler, tar en slurk av sin Bellhaven Best og titter opp på TV og sier. «Kamp om 10 minutter»!

Brother Paul Brown spiller Keyboard i Waterboys og er en legende fra Memphis. Han ble en del av Waterboys for 5 år siden og er nå en av frontfigurene i bandet.

Etter en lang kveld på byen tok jeg en tidlig taxi til flyplassen. Martin skulle videre til St. Andrews for x antall runder med golf. Kanskje det var det jeg skulle gjort, blitt med som caddie! Det er blitt lite trening, men mye glede i det siste. Men glede gir inspirasjon tenker jeg. På flyplassen går jeg inn i en suvenirbutikk for å finne en liten skotsk gave til frua som venter hjemme. Radioen i butikken spiller et skotsk band, Simple Minds. Det er også en gruppe som har betyd mye under oppveksten.  Jeg synger med og ser på de mange raritetene som butikken selger.

Simple Minds fades ut og ingen andre en Waterboys spiller opp på radioen. Så står han der igjen. Brother Paul er inne i samme butikk som meg. Jeg kan ikke dy meg og går bort (noe jeg ellers aldri gjør). «Hey, are you Brother Paul sier jeg høflig og forsiktig. Han smiler fra øre til øre og hopper opp og ned. Det virket som om han syntes det var stort og bli gjenkjent.  Men han er ikke vanskelig å kjenne igjen. «Yeah man, I?m and they are playing our song at the radio? sier han stolt. ?I`m Carl from Norway» sier jeg. Tenkte det var bedre enn Vasamann eller Lorden. Så fortalte jeg at jeg hadde vært på konserten, og at jeg og «gutta fra Røa» var store fans. Et lite sekund trodde jeg at han skulle omfavne meg. «That is so cool» svarer han og overtar samtalen. ?Are you coming to our concert in Norway in July? Spør Brother Paul.  Jeg svarer at jeg dessverre er opptatt. ?Oh, that?s a shame, we will miss you? svarer han. Der og da fikk han meg til å føle at han faktisk mente det var synd at jeg ikke kunne komme.  Jeg gliser og det samme gjør han. Tenker raskt at mitt møte må dokumenteres og drister meg til å spørre om en selfie. Han svarer «Shure man» Vi tar farvel og ønsker hverandre en god tur.

Nå har det seg slik at jeg ble sittende på flyplassen å vente på Norwegian. Alle venter alltid på Norwegian. Det er derfor jeg flyr SAS. Men SAS flyr ikke direkte til Edinburgh.

Det er ikke mulig, tenker jeg.  Det er Mike Scott, The One an ONLY Mr Waterboys kommer gående rett mot meg. Han er kjent for å være sur og sær, men på ny tenker jeg at dette må dokumenteres. Til tross for alt for mange godt mørkt øl dagen før er hode klart. Talefør og selvsikker.  Klart jeg skal snakke med Mike.  «Hey Mike» sier jeg og han stanser opp.  Der står han med sin Cowboy hatt og et antrekk som ser ut som at han ikke har skiftet siden konserten. Mike måler meg opp og ned og ser litt «grumpy» ut. Må ordlegge meg raskt og riktig tenker jeg for meg selv. «I just meet Brother Paul this morning, what a great guy? sier jeg. Det treffer veldig godt. Mike smiler, ler og sier? You have been up very early». Jeg svarer at frokost ble spist på flyplassen og at konserten var fantastisk (selv om den ikke var det). «Han svarer med et høflig takk. Han overtok ikke samtalen slik Brother Paul gjorde, og jeg velger å avslutte mens tonen enda er bra.  Igjen tenker jeg at jeg må få en selfi.  «Mike I just got a great selfi with Brother Paul, can we make an even better selfi?? sier jeg med et stort smil.  Mike smiler og setter frem hele ?gebisset? og selfien blir tatt.

Det er slike historier jeg tenker på når jeg ruller rundt på veiene og forbereder min tur over fjellet til Mora.  Mens England synger «its coming home» har jeg kommet hjem og nye historier blir till men jeg staker rundt i den deilige sommervarmen på Nesodden.

Fantastiske Skottland - Del 1

Tiden er inne for å dele en «hemmelighet» men også konstatere det uvirkelige. Jeg er en reinkarnert skotte. En fascinerende tanke, men mer en lek med gleden av å forestille seg selv vandrende i Hilghlands iført kilt og sverd. En barndoms drøm.

To svette hender sitter som limt fast i ratet på en A4 stasjonsvogn. Myser mot solen og fokusere på å unngå å kjøre på fortauskantene på venstre side av veien. Inne i mitt hode pågår det en evig kamp mellom «autopilot» og ny rutine som skal vedvare de neste 5 dagene: «hold venstre» lyder beskjed i hode!

«Sving til høyre i rundkjøringen her» sier Jon. Han har påtatt seg rollen som navigatør og copilot i leiebilen som ble hentet ut i Aberdeen en dag tidligere. Normalt en særdeles enkel manøver for en som har kjørt bil i mer enn 30 år, men ikke når du befinner deg her - i hjerte av Skottland. Jeg er på tur med gode venner. Vi skal «gjøre» mitt Skottland på 5 dager.

GPSen er innstilt på Oban og vi befinner oss et sted mellom Culross og Sterling. Vi har nettopp lagt bak oss den ultimate «Outlander» experience. For det er et faktum at 3 av oss i bilen «digger» Nettflix serien som omhandler Jamie og Clair?s sterke og forbudte forelskelse. Jeg er en av dem som var fortapt i serien. Dette til tross for at jeg ikke er en romantiker. Serien Outlander er en vandring i historien. Et Skottland med konflikter og intriger mellom klanmedlemmer og engelskmenn på 1600 tallet. Husmor porno vil mange hevde. God underholdning med historie på kjøpet mener jeg.

For noen år tilbake ble «fifty shades of grey» en mega best seller verden over. En bok med heftige beskrivelser av sex og begjær. På t-banen, bussen og i de mange norske hjem var kvinnene oppslukt og besatt av de intime fortellingene i boken. I kjølevannet av boken opplevde Kondomeriet salgsrekord av «leketøy». Fornøyelig. «Frigjøring av kvinnenes sekularitet» var overskriftene i avisene når boken ble utgitt. Hadde en mann sittet og lest en sex novelle på t-banen så ville han blitt kalt en gris. Slik er det bare. Vasamanns beretning om veien til Mora, er totalt blotet for sex beskrivelser og blir nok ingen best selger. Men boken kan jo hete: Historien om veien til Mora og 50 år med omveier.

Damestemmen på GPS formidler på ny: «sving til venstre inn på A9 i retning Edin ? Burgh». Skulle nok ha beholdt engelsk tale på den dama, for det høres ikke bra ut, sier jeg til meg selv. I baksete sitter to meget feststemte, glade og kaklende damer. Likevel er det lett å la tankene vandre når du ferdes på historisk grunn. Det kan umulig være normalt at jeg ser for meg selv gå på rulleski på de vakre landsbyveiene i Skottland kun iført en kilt, eller skjørt som enkelte vil kalle det. Ler av tanken, retter meg opp i bilsete og holder fokus på å holde meg på venstre side av veien.

Jeg ser ingen som går på rulleski under hele turen. Vi ser i og for seg ingen som trener i det hele tatt på vår ferd igjennom Skottland. Men så har ikke Skottland de samme ski og treningstradisjonene som vi har. Men Skottland har Andrew Musgrave. Dvs, alle tror at den unge «skotten» som for alvor slo igjennom internasjonalt i Lahti VM 2017 er skotsk. På oppløpssiden feide Musgrave forbi vår egen Røagutt Martin J. Sundby på Norges paradedistanse 5mila. Hele verden trodde at Sundby måtte se seg «parkert» av en skotte. Men det er faktisk feil. Skotten er fra Poole helt sør i England. Men det er kanskje ikke noe bedre å bli slått av en engelskmann enn en skotte for en norsk langrennsløper? Uansett, 4 plass i VM, Musgave er rå. I 2016 har sprintet han forbi den selvutnevnte kongen fra Trondheim og ble NM mester i sprint, han snakker norsk, han har blitt Røa gutt, og han elsker «sitt Skottland», det er godt nok for meg.

Vi passer et av de mange 100 vakre slott som befinner seg i Skottland. Det er umulig å la seg rive med og drømme om en svunnen fortid. Drømmen omhandler ikke ski i de svenske skoger, men om de trolske, grønne åsryggene i Skottland. Jeg kan se for meg Lady Marion som vinker febrilsk av redsel fra et vindu i fangetårnet på et «Disney slott» . Ut av tåken og over åsryggen kommer jeg ridende på min sorte og hvite hest. Iført en kilt som går i brune farger, et hår som flagrer i vinden (om jeg hadde hatt hår) og med sverdet høyt hevet over hode. De tunge mørke hovene på hesten slår ned i et duggfriskt gress, så vannet spruter ved hvert nedslag?? Drømmen blir fort avbrutt av de to damene i baksete. Meningsutvekslinger og betraktinger blir etterfulgt av en lang latterkule fra Hege som bryter ut; «se den koselige landsbyen». Før copilot Jon og jeg rekker å besvare lyder det på ny fra baksete: «Kan vi stoppe å ta en kaffe» sier Celine. Begge peker og gestikulerer ut på de små butikkene og de smiler fra øre til øre. Jenter er jenter! Målet for stoppen er ikke kun kaffe og toalettbesøk.

Ferden over høylandet til Oban byr på mange vakre naturopplevelser. Men overraskelsen stor da vi passer et alpinanlegg. Det klinger liksom ikke like bra å si at du skal på skiferie til Skottland, men det kan du. Storbritannia har faktisk alpinister i verdenstoppen.

Kjøreturen gjør vi unna på 2 treningsøkter, på drøye 3 timer. Tiden går fort når du er på tur med et hyggelig reisefølge og med mye å se på underveis. Når vi trodde vi hadde sett det beste av Skottland i Loch Lomond blir vi målløse når vi ser «vårt slott». Håret reiser seg på armene, vi smiler om kapp, og nesten samtidig utbryter vi: «skal vi bo her?». Barcaldine Castle stråler i kveldsolen. På jordet beiter Angus okser, og sauene breker i åsryggene. Et drømmeslott, hentet ut av historiebøkene, bygget i perioden 1601 og 1609 av Sir Duncan Campell av Glenorchy.

Kunsten er å leve, nyte dagene og ikke la seg stresse av at trening blir erstattet med målrettet livsglede, god mat og drikke og historiske opplevelser. 2 dager senere løper jeg igjen opp til Frognerseteren på rulleski. 1 time og 5 minutter, er 25 minutter bedre enn sist. Gode opplevelser gir gode treningsresultater.

Dette var Del fra Skottland. Men det kommer mer i min neste blogg, hvor dere også får høre om mitt møte med «Brother Paul» og Mike Scott.

På skuddhold i Skottland

Mye god trening i god mat og drikke


Kjære blogg venner. etter 5 deilige dager i Skottland, 4 hektiske dager på jobben i Oslo, går turen på ny til skottland. Jeg ligger derfor litt etter på bloggskrivingen. Jeg ser derfor for meg å poste et nytt innlegg i løpet av neste uke. I mellomtiden poster jeg et bilde fra turen. Vasmannen mot nye høyder! 

Hva er likheten mellom Talk Talk, Huey Lewis og Neil Young?

En dårlig treningsuke

Kø! Jeg hater kø. Jeg burde valgt rulleski hjem i dag. Trolig raskere enn bil. Fredag, og alle skal hjem - samtidig. Jeg hadde håpet å rekke en treningstur på «skiene» før vi tar turen ut til vårt øyparadis. Det er varmt og nå sitter jeg stuck ? i kø. Ulykke? Bytter radio kanal fra P13 til P4 i et håp om å få inn en trafikkmelding. P4 som stort sett består av lett pop og reklame spiller nå en av «mine låter».  En av mange låter med gode minner fra 80 tallet.

Huey Lewis and the News skaper god stemming i bilen. Jeg lener meg godt tilbake i skinnsetene i min Kuga.  Åpner soltaket i bilen, retter på solbrillene, knepper opp øverste knapp i skjorta, og tapper takten på rattet. Så synger jeg med: ?If this is it, please let me know, If this ain't love you'd better let me know?.

Utrolig bra i 1984 men svinger godt i dag også. Minnes konserten i de mørke lokalene på Sardins på 80 tallet. Ser meg rundt i bilkøen. Tesla på høyre og venstre side av min bil. Foran meg en gammel Fiesta med festklare ungdommer. Jeg gliser til nabobilen som nå er en Golf hvor det sitter en eldre mann og dame. Jeg synger videre: ?If this is it, I want to know, If this ain't love baby, just say so?.

Låten hjelper på humøret. Det er jo tross alt fredag. Men køen blir ikke mindre av den grunn. Det ser mørkt ut for en runde på ski i dag. Det er fotball VM og storkamp mellom Spania ? Portugal i kveld. Huey Lewis fades ut og P4 kjører 4 minutter med reklame. Venter i spenning på en oppdatering av trafikken. Så lyder det: «E18 inn og ut av Oslo går veldig tregt» sier en stemme på radioen. Men det vet jeg jo, var det ikke mer informasjon? Stemmen fortsetter «vi oppfordrer trafikantene til å ta det rolig i trafikken og ringe inn dersom noen har noe nytt om køen på E18». En oppfordring til å ringe mens du kjører! Dårlig tips, tenker jeg. Bytter fil i et håp om at høyre felt glir raskere. Passerer Maritime og nærmer meg Lysaker i sneglefart. Lei av å høre på spanske Esposito, og Kygo på P4. Bytter derfor tilbake til P13.

Ny kjenningslåt spilles på P13.  Denne gang fraTalk Talk. Jeg passerer avkjøringen til Løvenskiold Vækerø og synger med: ?Baby, life's what you make it, Can't escape it. Baby, yesterday's favorite, Don't you hate it? For en tur vi hadde tenker jeg. Ikke turen hjem fra jobb i dag, men minnene fra  bilturen med Terje til Juan-les-Pins i 1984. Den turen hadde alt. Konsert med Talk Talk i Colosseums ruiner i Frejus. 200 km/t på auto Bahn i en gammel Golf. 2 nesten ulykker, frastjålet bil, ville fester i leid leilighet, og fransk politibesøk. Talk Talk fades ut, og ny låt spiller opp. Godt sangen tok slutt, kan bli mange minner dersom sangen hadde vært en «extended version».  Smiler godt, selv om køen går tregt. Har med ett glemt alt om trening.

Etter å ha hørt både Fleetwood Mac og Pink Floyd så kommer tonene fra Neil Young! Det er ikke ofte du hører den artisten på radio, men så er det også P13. Volumet skrues opp.  Køkjøring blir straks bedre når du lytter til god musikk. Her renner det inn med minner.  Mannen i Volvo-en ved siden av meg letter på slipset og lytter helt klart til annen musikk enn meg. «Old man look at my life, I?m a lot like you were? Lyder det fra høyttaleren. En dame i en Kia med høyt hår prater høylytt og bestemt i telefonen. Vifter med armer og prøver å presse seg i mellom meg og BMWen foran meg. Jeg beholder roen og synger med: «Old man look at my life, twenty-four and there`s so much more. Live alone in paradise that makes me think of two?.  Rulleski er glemt og alle tanker går tilbake til Drammenshallen 7.oktober 1982. En kveld for minnebøkene. Neil Young var inne i sin techno periode og hadde nettopp utgitt «Transformer man». Mr. Young leverte den ene klassikeren etter den andre. Bilen ruller rolig fremover og Lysaker stasjon er nå i sikte. Suger Mountain tenker jeg når jeg ser bussen som står med gulblink og sperrer trafikken.  Bussen er årsaken til problemene på E18 sydover denne ettermiddagen. Sugar Mountain var siste låt på konserten i 82, men også navnet på vår legendariske russebuss i 85.

7 mann står samlet på Biltilsynet på Billingstad. Jens holder 7 strå i hånden, en til hver av oss. Jeg trekker det minste strået. Utgjort, jeg må kjøre bussen hjem. Foran meg står en 1959 modell Scandia Vabis på 12 meter med høyre ratt. Bussen skal kjøres hjem til Røa. Ingen sjøfør, ingen skilter og jeg skal kjøre. Sammen legger vi en plan. Vi kjører alle bakveier for å unngå politiet. Et tau blir festet mellom bussen og den gamle Taunusen til faren til Terje. «Gulblink» på bussen blir satt på og vi er klare for turen hjem. Tanken var at vi skulle simulere en nødsituasjon og at den gamle Taunusen trakk bussen. Ikke veldig smart og det ble litt av en tur. Et lite trykk på bremsen og Taunusen rykket flere meter tilbake. Et under at vi ikke rev av hele understellet på bilen til faren til Terje. Etter en nervepirrende tur med inspirerende og entusiastiske tilrop fra 5 russekamerater som var glad for å slippe å kjøre, kom vi frem til Røa. Men ikke uten komplikasjoner på veien. Det var mange «nesten tilfeller» og turen ned til Røa idrettsanlegg hvor bussen skulle stå ble en nervepirrende øvelse. Trangt om plassen og mange biler som skulle passeres. Det gikk bra, men jeg har ikke tenkt til å ta busslappen.

Passer bussen på E18. Frustrerende for den sjåføren som sitter inni bussen og venter på hjelp, men den «gulblinkende» bussen ga meg mange spennende minner på veien hjem.

Køen er borte opp Vollsveien og turen hjem går raskt. Hjemme etter en drøy time i bilkø. Samme marsjfart jeg skal holde 3.mars i de svenske skoger. Det ble en dårlig treningsuke og ingen trening mot mitt mål i Mora. Kom hjem med et smil, og jeg klar for VM og weekend.

 


 

alle de gode minnene fra barneskole tiden

en treningsreise i tiden.

1-2-3 Blås! Sier Trond! Vi setter munnen til hageslangen og blåser alt vi kan. Noen minutter tidligere har vi begge tisset i hageslangen, rengjort endene og var nå klar for den ultimate konkurransen. Hvem av oss blåser hardest og unngår tiss i munn.  6 år, lysluggede og blåøyd. Sommer, sol, og lek i felles hage. Konkurranse hørte med til hverdagen.  Der og da fremstod det som en god ide. Nok en spennende konkurranse.  Jeg er glad for at jeg ikke husker utfallet av konkurransen, men historien ga inspirasjon til dagens trening.

I dag ble den en skitur langs «memory lane». Det er fredag kveld. Fortsatt strålende sol og godt og varmt. Spenner fast skiene i Nadderudveien.  I dag er det Frognerseteren. Big hairy goal!

«Ruller» godt og fort. Mitt første minne passeres i god diagonal gang. Ruller over broen som forbinder Oslo og Bærum. Under renner Lysakerelven. Konstaterer at det er knapt er vann i elven. Men mange gode barndomsminner popper opp; Stumpeski om vinteren, Sjur som padlet på en isoporflåte i vårflommen, ørretfiske om sommeren og plumper om høsten.

Jeg tar til venstre opp Røatoppen. Minnene dukker opp pr stavtak. Passere huset til Karianne. Mange gode fester i det huset.  Ler når jeg også husker at vi latet som om vi var ABBA, på samme måte som Lars Saabye Christensen beskriver i sin bok Beatles. Staker videre og ser opp til høyre. Moren til Øystein hadde alltid de beste bollene og han hadde de kuleste fødselsdagene. Ut i skogen for å mestre utfordringer som far William hadde organisert. Alltid en suksess for oss 8 gutta i A-klassen.  Til venstre bodde Christina. Bor hun der fortsatt?  Min første fest med «gutta». Hvem glemmer ikke det. «I`m only here for the beer» stod det på min Bowler hatt. En hatt for anledningen tenkte jeg.  Kanskje ikke det lureste valget dersom jeg hadde til hensikt å være litt anonym. Men anonym har aldri hvert min sterke side. Ikke den kvelden heller.

Staker opp bakken og runder ned Gravdalsveien. Her bodde hele klassen. Ulf, Tine, Helene, John Christian og Martin. Selv min første barnehageopplevelse kommer fra denne veien. Mange gode minner. Staker opp den slakke bakken med et stort smil. En mann med en stor og pesende St. Bernard hund kommer gående. Stanser opp og ser på meg. Så utbryter han «imponerende» sier mannen i 60 årene. Han fortsetter: «det er fredag kveld 28 grader, og du går på rulleski» han rister på hode. Hunden labber tung og varmt videre og jeg roper ut: «Holmenkollen neste».  

Inn Bjerkebakken. Passerer huset til Trond. Husker godt at han og familien flyttet. Selv om det kun var 100 meter var vi ikke lengre naboer. Men til trosse for den lange avstanden mellom oss to klarte vi å gå i samme klasse i 12 år. Ikke mange har klart det. Konstaterer at det er ingen ute i hagen. Skuler over til venstre og kan skimte mitt gamle soverom i Ekraveien. Ser egentlig uforandret ut etter så mange år. Øker farten og går over til diagonal gang opp det bratte partiet før jeg når golfbanen. På veien opp passere jeg huset til Svein på høyre side og til Viviann til venstre side.  

Driving rangen på «golfen» er ikke lengre bare en driving range, men kunstisbane om vinteren. Jeg husker at jeg plukket baller her for å tjene noen få kroner. I dag er manuell plukkekraft fra «barnearbeidere» byttet ut med maskiner.  

Nylagt asfalt og godt feste for stavene opp til Bogstad camping. Nå venter den lange Ankerveien. Ser ned i dalen. Enda flere minner. Skoleveien, skikonkurranser på jordet, bading i bekken på vei hjem fra skolen og ikke minst samling av beinrester fra ku og elg. Den gang trodde vi at dyrene som tilhørte Bogstad gård var skutt av tyskerne under krigen, og at «skrotten» var etterlatt på jordet. Men det var nok ikke riktig.

Staker forbi huset til min første lærer, eller frøken som det den gang het. Hun var både snill og dyktig.  Hun klarte å hode kustus på klassen. Det er ikke som i dag hvor læreren ikke har myndighet til å gjøre noe for å oppnå ro og orden i klassen.

Edelig begynner stigningen til «kollen». Har gledet meg til det. I min barndom løp jeg denne veien. Ingen ting var bedre trening enn å løpe opp til kollen. Bytter ut staking med diagonalgang igjen. Det går fort, så fort at jeg blir overasket over at jeg er i såpass god form. Besserud passeres, og like etter Holmenkollen restaurant. Turistene stanser klapper og tar bilder ? av meg! Legger inn enn liten ekstra spurt så svetten spruter fra panna. Holmenkollen, for et syn. Hvilke minner. Skoleminner og gode familieminner. Hvor var du når Brå brakk staven? Jeg var i kollen med skoleklassen. Hvor var du når stilhopperen Olav Hansson fra Røa tok VM sølv? Jeg var der. Minnene bare gode og veldig mange. Men jeg er ikke fremme. Rekker et raskt «selfi bilde» før jeg haster videre mot Frognerseteren.

Det blir en parade marsj. Tenker på alle de profilerte skiløperne som har konkurrert i disse skogene. Jeg kunne ha skrevet en egen blogg om det, og kanskje gjør jeg også det en gang. Frognerseteren i sikte. Tar til venstre inn Voksenkollveien. Fremme! Hvilken deilig følelse. Jeg klarte det. Sliten, men jeg kunne faktisk klart å gå enda lengre. Nå blir det T-banen hjem.

Umulig å bli sliten når du hele veien kan mimre om alle de gode minnene du har fra steder, mennesker og opplevelser. Det er det jeg skal gjøre når jeg skal tilbakelegge mine 9 mil til Mora.

Jeg er godt på vei!


 

Fuck "Tour du Finance"

Rulleski på beina og 31 grader! Første gang hjem fra jobb på rulleski. I rundkjøringen ved Aker brygge gjennomfører jeg de siste forberedelser.  Retter på hjelmen. En sjekk av mine Neon sportsbriller. Starter GPS Tracker slik at jeg kan måle både lengde og hastighet. Kontrollerer at staver sitter som de skal.

De første stavtak blir tatt. Men jeg kommer ikke lengre enn 100 meter før jeg må stoppe og gjøre et avgjørende valg. Foran ligger nylagt og ren asfalt. Den er markert med en sykkel, og oppdelt i 2 filer. Ved siden av slynger et fortau seg. Ikke like innbydende. Tenk at jeg tenker slik ? innbydende asfalt i 31 grader? Men det er et faktum. Fortauet har store sprekker og har mye smuss og grus på veien. Fristelsen er derfor stor til å velge «sykkelsti». Men gjør det ikke. Forbi meg suser den ene syklisten etter den andre. Det går fort med syklistene - VELDIG fort. Alle i kledd den siste sykkeldrakten til sitt «favoritt» sykkel lag. Men, de har nok ingen favoritter, drakten er valgt i forhold til mote og fargekombinasjoner. Team Sky fosser forbi og «snidder» en kvinnelig syklist som kommer på en «by sykkel». Nære nok, men det gikk bra.

Jeg holder et bra tempo bortover Frognerstranda. Det går både fortere og bedre enn ventet. Astana, og Katusha suer forbi. Astana syklisten ligger bare noen få cm fra bakhjulet til Katusha. De er mange, og de alle oppleves mer som Japans kamikaze flyvere under krigen ? med livet som innsats. Jeg fortsetter på fortauet, men oppdager en hindring like før Bygdøylokket.

Statens veivesen gjennomfører plenklipping og alt personell er utkommandert. Noen ligger på plenen, andre henger på en rake og 3 store maskiner blokkerer fortauet. Fotgjengere kan lett gå rundt på gresset, men jeg som kommer på ski må ut i sykkelstien. Stakingen tar slutt og jeg bremser forsiktig. Ja, jeg har lært og bremse og tørr også kjøre i nedoverbakker.  Jeg stanser helt opp. Ser meg godt for, ingen syklister i nærheten.  Glir ut i sykkelstien og setter opp farten. Hvilken fantastisk asfalt. Gummihjulene gir fra seg en ren og god lyd og for hvert stavtak borer mine spisse stavtupper seg ned i nylagt asfalt. Det er nesten så jeg for følelsen av å gå på blå ekstra og «trikkeskinner» i marka. Retter blikket opp og frem. Nå slipper jeg å speide etter dumper og sprekker som både hjul og staver kan feste seg i.  Denne «sykkelveien» er definitivt ikke et «lappeteppe» slik det er på fortauet.  Jeg har nettopp funnet rytmen da jeg hører: «Ha deg vekk, dette er en sykkelvei» roper en halvfeit gubbe med Team Dimension Data drakt.  Det er definitivt ikke Boason Hagen som suser forbi. Denne karen har presset seg inn i sykkeldrakten, og jeg kan med et raskt blikk telle alle valker han har på kroppen. Normalt pleier jeg å være «kjapp i kjeften» men rakk ikke å besvare tiltalen før han var borte. 

Statens veivesen har blokkert fortauet frem til Bygdøylokket. Flere syklister. En ny «rytter» fra Team Sky «Hei, dette er en sykkelsti», «Gå et annet sted på ski». I løpet av 2 minutter fikk jeg 3 nye kommenterer. Alle med like fancy drakter og alle med alt for høyt tempo i forhold til trafikken på sykkel og gangfeltet.

Irritert men forståelsesfull beveger jeg meg inn på fortauet igjen. Der kommer det 3 unge karer i 18 års alderen. Trolig på vei til Huk for å bade. Kjenner meg igjen.  Alderen hvor vi var uovervinnelige. Alderen hvor tiden stod stille og alt var lov. Ingen utfordringer for store.  Jeg var en av dem en gang, og det samme var mine venner. Lærerens skrekk. Det var bråk, vi argumenterte og vi var utspekulerte. Men det er klart, noen lærere på Ullern i 1984 la opp til det selv. De kjørte de samme ritualene hver time, så det var lett å gi dem et pek.  Best var nok damen som vi hadde i norsk. Hun så aldri på oss elver. Hun så alltid opp i taket. Denne dagen hadde hun ikledd seg en turkis mohair genser, av den typen med store masker. På den tiden var dette topp mote. Normalt sett hadde mann en bluse under en slik genser, men ikke denne læreren.  Samtidig på den tiden skulle også kvinnene frigjøre sine bryster.  Bade toppløs om sommeren men også unngå å bruke BH. Feilen til denne læreren var bare at hennes brystvorter stakk ut igjennom genseren. Det skapet en viss latter i klasserommet. Undervisningen begynner og som vanlig ser hun i taket. Men denne gangen hadde vi festet en plakat i taket med følgende tekst «Vi er her nede». Vi så ikke mer til den norske læreren den timen.

20 meter før jeg skal passere de unge gutta roper en av gutta til meg; «hei du, ser du ikke at dette er et fortau ? du kan ikke gå på rulleski her. Du må gå i sykkelfeltet». De lo og gjorde ingen tegn til å flytte seg.  Jeg slakker på farten og spør vennlig om jeg er til bry, gutta ler og går videre. «Boys will be boys og jeg smiler.  

Nærmer meg en dame som går på fortauet. Det er god plass. Fortauet er minst 2,5 meter bredt. Jeg har ingen ringeklokke på hjelmen, og velger å rope vennlig: «jeg kommer opp på din høyre side». Bare slik at hun ikke skal skvette.  Eller i verstefall kollidere fordi hun plutselig velger å endre retning. Men damen snur seg, illsint; «dette er fortau og er ikke til bruk for rulleski». Hva er det med oss nordmenn? På t-banen tørr vi knapt veksle et blikk. Men når vi skal si i fra om at noe er galt, ja da kommer det både ufiltrert og uhemmet. Merkelig oppførsel.

På strekningen Bygdøy - Lysaker er det stedvis felles felt for syklister og fotgjengere. Det går ikke så bra. Helt utrolig at ingen har påpekt dette tidligere. Syklistene «peiser på» som om de eier all vei. Det gjelder alle syklister.  

Jeg når frem til Lysaker torg, og uten å overdrive så har jeg mottatt 7 kommentarer på ferden fra Aker Brygge. Strekningen blir kalt «Tour du Finance». Fuck Tour du Finance sier jeg! Heldigvis er ikke alle slik, men de er faktisk utrolig mange. Kanskje tiden er inne for å endre «attityde» som den svenske fotball treneren Hamêren prediker om.

Turen fra Lysker og opp til Jar går straks bedre. Staking er byttet ut med diagonalgang. Færre syklister og de som sykler Vollsveien sier ifra med bjelle eller roper at de er på vei. For fortauet blir brukt av syklistene opp Vollsveien. Forståelig nok. Men hvorfor vil ikke syklistene akseptere rulleski på en sykkelvei? Jeg har sjekket, og det finnes ikke regler for dette. Jeg kan derfor med rette velge god asfalt, og ikke minst ha en kommentar på lur for å sette tynne, tykke, lange, og korte «Tour» syklister på plass.

Det blir en parademarsj fra Jar og hjem.  Legger turen innom Øvrevoll Galoppbane slik at jeg får gå mer oppoverbakker og diagonalgang og mindre nedover den siste strekningen. Formen er på gang!

Vet du hva likheten mellom Tottenham, Celtic, Porto og Vasamannen? Vi alle avslutter treningsøkta med Smartfish.  

Flørter hun med meg?

Flørter hun med meg? Det er torsdag morgen, og jeg har nettopp passert Røa stasjon med T-banen. Solen skinner og det er nok en nydelig dag i Oslo by. I dag medbringer jeg mere enn bare PC på min vei til kontoret.  Jeg har også med rulleski og staver.  Jeg føler meg bra. Sommerlig antrukket i lyse farger, og et snev av brunfarge i fjeset. Hun ser på meg på nytt. Damen, er en av to «unge damer» i 30 årene som sitter noen benkerader lengre foran.  Jeg vekker nok litt oppsikt der jeg sitter tenker jeg. Kaster et raskt blikk bak meg bare for å forsikre meg om at det er meg de «unge damene» ser på og ikke en kjekk ung mann med skateboard eller lignede som kanskje satt bak meg. Men det sitter ingen bak meg.

11 kg penere på 6 uker, og jeg ser både sprekere og rasker ut. Men fortsatt en oldis sett i deres øyne. Lett å bli innbilsk her jeg sitter og innbiller meg at jeg en topp idrettsutøver på vei til jobb. Kanskje det er slik det føles å være kjendis? Alle rundt deg stirrer på deg, men ingen snakker til deg. Vi passerer Smestad og jeg sitter med et smil om munn. Det er nok ikke en flørt. På turen ned fra Røa har jeg registret at det er flere enn de to unge dammene som ser litt mistroisk på meg. Det er ski og staver som er årsaken til oppmerksomheten. Kanskje ikke så rart at folk lurer. Klokken er 0745, det er over 20 grader ute, og jeg ser ikke ut som en person som løper på rulleski. Konstaterer, det er ingen flørt.  I deres øyne er jeg ingen flørt men en litt små gal og fanatisk skiløper. En slik fyr som vekker oppmerksomhet. Er det mulig å lengte etter vinter og snø nå som alle opplever drømmesommeren i maimåned! For noen måneder siden ville nok også jeg sett litt rart på meg selv, her jeg sitter med fult skiutstyr i sekken en varm sommermorgen.

Jeg hadde ikke forventet oppmerksomheten, men det føltes bra. Jeg kan konstatere at Vasmannen trives i rampelyset. Lener meg tilbake i sete og skuer ut over alle som er på T-banevognen på vei til jobb. Legger skiutstyret på fanget slik at flere skal få plass til å sitte på min rekke. Jeg følger nøye med på deres blikk. Gøy å se hvor forsiktige vi nordmenn er. Blikk møtes og blikket trekkes fort tilbake. Ingen sier noe til noen. T-banen er rett og slett musestille. Kun bråk fra gammel skinnegang.  Slik er det ikke i Milano, men den historien for vente til en annen gang.  Er det nå jeg skal reise meg opp å fortelle alle i vognen om Vasamann, humrer jeg litt for meg selv. «Majorstua» «mind the gap» lyder det fra høyttaleren. Skal jeg? ... Jeg gjør det ikke. Tørr ikke, og det er kanskje like lurt.  Jeg går av på Nasjonalteateret stasjon, med et stort smil. Mannen med rulleski og staver er nok glemt før de kommer frem til neste stasjon tenker jeg.

Det er kaldt i gangen på vei ut av fra stasjonsområdet. Gleden derfor stor når du kommer ut fra en kald betong korridor og møter sol og varme. Utsikten utover vakre Oslo som møter deg i dør åpningen gir inspirasjon. Akershus festing stråler i solen slik den har gjort i flere hundre år. Klokken er 0800 og HMK Garde heiser flagget på festningen. Slik Gardistene gjør hver dag 365 dager i året, med unntak av en spesiell dag. Dagen da jeg hadde ansvaret for flaggheisingen.

«Barth, er du der»? Det spraker i telefonen fra Gardisten som står flaggvakt på festningen. Det er fotball på TV og det regner og blåser ute. Det er sensommer 1986. Jeg tjenestegjør i HMK Garde og denne augustkvelden er det jeg som er Vaktkommandør på Akershusfestning. «Barth, kan du høre meg, du må komme», lyder det fra vaktposten en gang til i interkomapparatet i vaktbua i festningen.   «Det er Barth, hva skjer» svarer jeg.  Gardisten svarer raskt: «Flagget må ned nå, det blåser opp og det må byttes til et stormflagg». Jeg svarer at jeg vil lede en patrulje som skal bytte flagget. Men, det er fortsatt fotball på TV og det regner like mye. Jeg tror til og med vi hadde stekt vafler i vaktbua den ettermiddagen. Vi i vaktbua hadde derfor meget god tid. Gardisten på vakt var også av den litt lettskremte typen.  Så ille kunne det virkelig ikke være tenkte jeg.  Inne i vaktbua går det derfor treigt. Jeg registrerer at regnet fosser ned og at vind øker i styrke. Inne i vaktbua står nå to vakter og kler på seg paradeuniformen og regntøy. Det samme gjør jeg.

Det spraker i telefon igjen. «Barth, du behøver ikke komme» så en liten pause. Gardisten trekker pusten og fortsetter «flaggstangen knakk». Da ble det stille i vaktrommet. «Kan du gjenta» svarer jeg litt spak? Samme melding spraker på ny igjennom kommunikasjonsutstyret. Dette var definitivt ikke bra. Vi hentet flagget, rapporterte «uhellet» og ventet på straffen. Staffen kom dagen etter. På førstesiden til Dagbladet og VG var det et stort bilde av flaggstangen som lå pent på festningsvollen.  Teksten lød: «Første gang i nyere historie at flagget på Akershusfesting ikke blir heist klokken 0800. Flaggstang knakk i vindkastene over Oslo i går kveld». Om jeg fikk mye oppmerksomhet på T-banen i dag, så var det ingen ting i forhold til den oppmerksomheten jeg fikk etter denne hendelsen.  Samme dag måtte jeg stå i rett for Gardesjefen.  Gardesjefen formidlet med «utestemme» at flagget alltid hadde vært oppe klokken 0800 og at flagget var den viktigste oppgaven for vaktstyrken på festningen. Jeg nevnte ingen ting om fotball og vafler i den samtalen.  

Jeg har enda ikke tatt et eneste stavtak på fartsåren til Mora, men er faktisk historisk før det hele begynner. I dag venter 14 varme og bratte km på ski på vei hjem fra kontoret. Første gang og jeg er spent. Jeg er på vei fra «Brygga» til Hosle ? på rulleski!.

 

Endelig toppidrettsutøver og svetter som en gris

Er det mulig? Det er lett å spørre seg det spørsmålet. I mitt tilfelle så gjør jeg det stadig vekk. Jeg føler meg nå som en toppidrettsutøver i en alder av 52. Ja det er faktisk mulig.

Solen skinner varmt på Fornebu. Dette er den varmeste dagen så langt i år. 25 grader og sol.  På stranden ligger solsugene kritthvite nordmenn. De bader, leker og griller både sommer koteletter og kropp. Jeg smiler lett i munnviken. Med raske dobbelttak skruer jeg opp farten. Det føles som jeg suser forbi de alle sammen. «Se han der a», sier en liten gutt og peker på meg. Ny sort t-shirt , matchende kortbukse og høye svarte kompresjonsstrømper. Hjelm og spenstige italienske sportssolbriller festet godt på nesa og skihansker. Det står ikke på utstyret. Jeg staker forbi den lille gutten som er på tur med mor og far. «Han savner vinteren» sier far til sønnen, og fortsetter, «han går på ski». Jeg retter meg opp og holder inn magen, staker hardere, og gjør alt for å se proff ut. Men farten røper nok sannheten. Mor til gutten roper et lite «heia heia». Det skal ikke mer til. Med et føler jeg med som en topp idrettsutøver. For en følelse. For et fantastisk adrenalin kikk. Jeg holder farten oppe.  Glemmer helt at dette er andre gang på rulleski. Jeg kan jo ikke bremse.  

Jeg passerer 2 syklister. Ja du leste riktig. Staker hardere og kjenner syra stiger i hele kroppen.  Der og da bestemmer jeg meg for at de 2 aldri skal ta meg igjen.  Kanskje ikke den lureste beslutningen på årets hittil varmeste dag.  Det får meg til å tenke på klassenes racere på ski. Tenk om de hadde sett meg nå. Jeg var definitivt ikke best på ski, men syntes det var gøy.  Vi hadde flere milslukere på barneskolen. De som stolt kunne fremvise skiforeningens distanse kort på mandag morgen. Stempel fra Løvlia, Kampen og Brunkollen.  Jeg var ikke en av dem. Jeg frøs på beina på skytebanen.  Jeg var fantastisk god til å takle både på fotball og bandy banen. Du kan komme langt med det, helt til 4. divisjon.  

Turveien slynger seg langs vannkanten mellom (Statoil) Equinor bygget og Telenor. Hode henger, puster som en hvalross og svetter som en gris.  Tenker på Beatles låten «I?m a walrus».  Hvorfor lagede de den? Øynene svømmer i svette og jeg ser ikke en «shit». Men det er slik det er å være topp idrettsutøver tenker jeg og gir på det lille ekstra jeg har av krefter. Jeg når frem til Telenor Arena.  Snur meg forsiktig og ser til min overraskelse og skuffelse at jeg ikke har noen syklister bak meg.  Så fort gikk jeg ikke!

Iveren etter å gå fort på rulleski straffer seg på neste runde. Stegene tyngre og feilskjærene mange. Bare et under at jeg ikke går skikkelig på tryne. Passer to unge damer. Prøver å rette meg opp, men ikke minst få opp farten. Uten å lykkes. «Han der så litt sliten ut» hører jeg den ene damen si til den andre etter at jeg hadde passert de begge. Jeg hadde jo glemt det viktigste av alt. Vann og kanskje en energibar.

Det var enklere når vi var mindre. I veldig ung alder valgte Trond min nærmeste nabo og jeg å gjemme oss under balkongen til hans bestefar. Under balkongen var det godt med maur, biller og ikke minst meitemark. Helt gratis og fri tilgang til proteiner. Åpenbart at urinstinkter fortsatt finnes.

Passer Sjøflyhavna restaurant. Proppfull med gjester. Der og da tenker jeg at restaurant gjestene kanskje vil klappe eller heie når jeg passerer. Men jeg hører ingen ting. I stedet holder jeg på å kjøre ned 2 små lekende barn. En illsint og overbeskyttende mor roper etter meg: «se deg for, gå et annet sted på ski». Hun vet jo ikke bedre, dette er Vasamannen, og han er ikke kjent for noen ? enda!

Det ble tøffere og ikke minst varmere enn forventet. Konstaterer 14,5 km. Fasit så langt er null fall og 5 mil på ski ? halvveis til Mora!

 

 

 

Hvordan stopper du på rulleski?

Nummer 529 roper en av selgerne i ski avdelingen på XXL. Snart min tur. De ser så unge ut alle som jobber her. Er det jeg som er gammel? Tenker at det er fint om jeg kan få en person med litt erfaring på rulleski. Det er 4 personer som jobber i avdelingen for ski og sykkel hos XXL i Sandvika. Etter et raskt overblikk i lokalet er det en selger som utmerker seg. Han er litt eldre enn de andre. Han virker dyktige i sine svar når han betjener en dame som har behov for en ny sykkel.

530 ropes ut. Neste gang er det min tur og «min mann» er fortsatt opptatt med damen som kjøper sykkel! Kunden har som mange andre damer - 1000 spørsmål, og det ser ut til at hun aldri for bestemt seg. Men selgeren er tålmodig og avventende. Håper han rekker å bli ferdig med å betjene denne kunden før det er min tur tenker jeg.

YES, damen har bestemt seg. Ordre skrives. Men min mann er ikke ferdig, han er ute etter mersalget. «Skal det være en hengelås eller en sykkellykt» spør han damen, som på ny går i «tenkeboksen». Jeg stønner litt oppgitt, himler med øynene, og sparker litt oppgitt i gulvet. Er det mulig tenker jeg. Men, ingen som ser eller hører meg. Like greit kanskje, jeg verdsetter jo en gode selger. De selgerne som alltid ønsker å gjøre det lille ekstra for å oppnå gode resultater.

Ikledd t-shirt med avbildet dødninghode, jeans og nye CAP med skriften «Bubba Gump shrimps factory» ser jeg nok kanskje mer ut som en oldis som prøver å se ut som en «fjortis», enn en som skal gå langt på ski. Jeg tripper på stedet hvil og merker at spenningen stiger i kroppen. Hva er det jeg driver med tenker jeg. Jeg er forutinntatt. Jeg har selv vært i samme situasjon hvor det var jeg som var en ung butikkselger. Jeg vet hva som kreves og forventer service. Dette går bra uansett teker jeg, -jeg vet jo hva jeg skal ha. Damen med sykkelen er enda ikke ferdig med å tenke. Lås, sykkellykt og ekstra skjermer. Godt jobba tenker jeg!


531, roper en ung mann med tatoveringer oppover begge armene. Hvor kom han fra? Han var jo ikke en av de 4 i avdelingen. Han er samme høyde som meg, men minst 30 kg letter. 26 år kanskje, godt med hår, sideskill og rask på foten. Han er den eneste som jobber i kortbukse og t-shirt. «HER» roper jeg og holder lappen over hodet. Hva kan jeg hjelpe deg med sier den unge selgeren.

Det ble ikke «min mann» men han her får duge tenker jeg. «Rulleski» svarer jeg resolutt. «Du er tidlig ute» svarer selgeren. «Vi har ikke pakket ut det utstyret enda, men vi har alt på lager» svarer han. «Noe spesielt du tenker på» sier han videre? Et åpent spørsmål, det er bra, men lytter han tenker jeg. «Jeg skal gå Vasaloppet og trenger trening. Jeg er også nybegynner på rulleski» sier jeg. Jeg forventer en reaksjon. Jeg hadde håpet på et WOW, så kult, men forventet mer at den unge sprettende karen hadde målt meg opp og ned og vist med sitt kroppsspråk at han hadde lite tro på mitt prosjekt. Der og da tenkte jeg at jeg burde «dratt på» litt ekstra. Bare for å få opp «gnisten» hos han. Hva med: «jeg er vasamannen, og jeg er kommet for å gå langt på ski». Men reaksjonen uteble. I stedet kom en profesjonell tilnærming, og et oppfølgingsspørsmål. «Så bra, vi har nok det du er ute etter, hva mer enn rulleski skal du kjøpe»? Imponert, et nytt åpent spørsmål. Han jobber med mersalget og ingen reaksjon på min antydning.

Tiden var inne for å teste han ut. På forhånd hadde jeg gjort research på hva jeg skulle kjøpe. Du finner mye god informasjon på nett, men det beste er å ringe en profesjonell skiløper. Jeg tok kontakt med Andreas. Han er det nærmeste jeg kommer en profesjonell skiløper. «Jeg skal ha Swenor Fiberglass, med rottefellabinding og sommerskistøvler» sier jeg. «Et godt valg» sier selgeren og min selvtillit øker. Han fortsetter; «det er en ski som passer godt både for nybegynnere og profesjonelle». Hum, jeg smiler lurer i munnviken, det var det samme som min profesjonelle venn Andreas kunne fortelle. Han fortsetter. «Det er en stabil og god ski, og den gir den beste følelsen av å gå på normale ski». Igjen imponert. Han fortsetter, «jeg har prøvde den modellen en gang selv på en demodag og disse skiene var beste syntes jeg». «Solgt» svarer jeg. Han innhenter skostørrelse og løper på bakrommet for å hente utstyret.

Noen raske minutter senere kommer han ut med ski, støvler, bindinger men også staver. En bra mann, en som tenker litt lengre. Opptatt av mer salg og service. Det kan jeg like. «Jeg fant alt du ønsket og tok med staver også». «Tenker du bruker 155 CM staver?», sier han. Spot on! jeg bruker 150 cm på vanlig snø staver og tenker at 5 cm ekstra pga hjuloppbygging er det jeg trenger. Husker selv hvor viktig det var å kunne se størrelser på mine kunder i butikken. «Min mann» hos XXL kunne se at jeg skulle bruke 155 CM, det er kvalitet. Sko prøves og dialogen går lett. Selgeren spør om jeg har behov for hjelm og anbefaler hansker. Jeg liker denne unge selgeren. Hvorfor trodde jeg at en ung fyr ikke skulle kunne noe om rulleski?

Han anbefalte at skoen skulle sitte tett, og at en kombistøvel var bedre for enn nybegynner enn en støvel med mindre støtte. Han solgte meg hansker og ekstra stavtupper. Nå var det min tur. «Jeg forventer at jeg får en skipakkepris på dette» sier jeg. Han ser på meg og smiler. «Du skal få en god pris» sier han. Han kalkulerer og foreslår en pris. Absolutt innafor, men jeg kan liksom ikke dy meg og sier «vi runder ned til nærmeste tusen». «Avtale» sier han og smiler. Dæven, dette gikk bra, og en super service. «Ski er klare til avhenting i morgen etter klokken 1600», «og du ? husk å bruk hjelm og ta det rolig i begynnelsen, og lykke til i Vasaloppet» ? «Det klarer du helt sikkert veldig bra avslutter han. Han husket hva jeg sa til han, og han bygger tillit. Godt kurset eller bare rett og slett en god mann? Uansett, denne mannen forstod seg på et godt salg og god service.

Utstyret skal testes i morgen. Jeg er på vei til Mora! ? men først noen runder på Fornebu. Forresten, hvordan stanser du med rulleski?

Stavanger - et rom med utsikt

Flyet gjør et byks i luften. Hater turbulens. Så faller flyet noen meter, retter seg opp og durer videre.  Jeg bråvåkner.  Bare sekunder tidligere tilhørte jeg en av de mange passasjerer som sitter med Bose hodetelefoner, med hvidåpen munn og lukkede øyne.  Flyvertene må se mange rare skikkelser på sine turer tenker jeg.  I øre hører jeg Bono synger «it?s a beautiful day».  Fortsatt litt trøtt, kanskje ikke så rart når jeg var oppe 0445. Jeans og jakke i dag, godt å slippe dressen. Kun interne møter, og vi har satt av 9 timer. Like lenge som et helt Vasalopp.  

Ser forsiktig ut av det lille vinduet.  Det er virkelig en fantastisk dag slik Bono synger. «Kaffe ? te?» spør flyvertinnen som har alltid har for mye sminke, for trange sko og for sterk parfyme. Fikk plass 7a på min vei til Stavanger. Ikke ofte jeg har vindussete. Da må jeg jo se ut, og det er ikke alltid jeg liker det jeg ser.  10 tusen meter over Hardangervidda ser jeg snødekkede fjell. Fjell som bugner seg bortover og med klare tegn til «vårslepp i dalene».  «Te» svarer jeg til en alltid så blid SAS flyvertinne. Flyvertinnen strekker seg over den «sovende bamsen» som snorker ved min side. Han var nok fornøyd med midtsete tenker jeg. Han har mer polstring enn meg og han hadde trolig ikke hatt behov for sikkerhetsbelte. Han sitter som støpt i stolen. «Tar du noe i teen din» sier flyvertinnen. Men SAS har sluttet med suketter,- innsparingstiltak. Utrolig hva du kan spare på noen suketter! «Tar teen bar» sier jeg og smiler tilbake. Setter meg godt tilbake i stolen. Klar til å nyte en varm te, som faktisk er helt ok.  Finnes det vasamenn i Stavanger? Det er en by uten snø, men har de skitradisjoner? Tankene spinner rundt. Har klimafordringene medført mindre snø i Stavanger, eller har det alltid hvert slik?

Tor Arne Hetland er født i Stavanger.  Dialekten røper at han åpenbart flyttet lengre sørover tidlig i sin oppvekst. Men han går jo ikke så langt på ski heller. Han var en av de som kun sprinter noen kilometer, og nå er han sparket som landslagstrener. Kanskje fordi han ikke orket å gå så langt på ski? Vi får si det slik fagfolk sier; «han stod ikke distansen».  Da er det mer interessant med Pourya Shafizadeh. Iraneren som kom til Norge sammen med sin familie som 5 åring og bosatte seg i Sandnes.  I vinter prøvde han å kvalifisere seg til OL ved å representere Iran, men lykkes ikke. Et fall på treningssamling i Tyrkia satte en bråstopp for hans deltagelse i Pyeongchang.  Er det ikke litt rart at en norsk iraner som ikke har snø i Sandnes velger å legge skiforberedelsene til Tyrkia? Nå er ikke jeg Iraner, men jeg hadde tenkt «kortreist» trening, - og lagt samlingen til Sirdal.

Flyet rister igjen. Bono er byttet ut med gode gitarrytmer fra Carlos Santana.  Hvorfor flyr et fly? Har tenkt litt på det, og det bør man helst ikke gjøre når du sitter i et fly. Vingene på flyet er altavgjørende når fly skal trosse tyngdeloven og forlate jordens overflate. De skaper trykkforskjellene som holder flyet oppe. Tenker ikke mer på det.  Legger hode tilbake i sete igjen. Santanas gitar «viner» vakkert i øregangen. Deilig med noise reduction. Selv et hylende barn forsvinner ut av lydbilde med slike hodetelefoner. Drømmer tilbake til 24. mars 1983. Carlos Santana entrer senen i Drammenshallen. Vi, en guttegjeng fra Røa som nå er i ekstase. Min første store konsertopplevelse. Han slår den første tonen på gitaren, og et band bestående av 12 mann setter i gang. Han sparer ikke på noe. Full trøkk fra første låt. Det er slik jeg også må gjøre det. Jeg skal ikke spare på noen krefter. Full trøkk fra første stavtak. Santana trollbandt publikum i 3 timer den kvelden.  Men jeg kommer ikke til å trollbinde noen med mitt vasalopp, og jeg skal holde på i 9 timer.

Det spraker i flyhøytaleren.  «Dette er kapteinen. Det er fine landingsforhold i Stavanger, sol og 8 grader. Vi forventer å være på bakken om 12 minutter». Det er alltid 12 minutter igjen når kapteinen finner tid til å snakke til sine passasjerer. Det er akkurat som Nor-way bussekspress til Gardemoen. Klokken er 0450 og jeg nikker trøtt men pent til bussjåføren som tar meg imot i Nadderudveien. Etter utallige stopp og 40 minutter senere passerer vi Smedstua. Da lyder det fra sjåføren på litt «ny norsk» i høyttaleren; «velkommen og god morgen til bussekspress. Tur til Gardemoen tar 25 minn - utter». Det er ikke rart denne ruta kalles ekspress når turen tar bare 25 minutter.  

Hjulene på flyet toucher bakken. Et lite hopp, så full trøkk på alle bremser. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt sulten. Ikke fordi jeg var tidlig oppe, og heller ikke fordi jeg avstod den «gode frokosten» fra SAS. Men denne sulten kommer som et resultat av diett i 12 dager. Men det har gitt resultater. 8 kg tynnere. Mer energi og mer fraspark i stegene.

Daglig kan vi lese i Ukeblader og aviser som omtaler dietter og riktig ernæring. «Kom i form på 5 uker!», «spis deg glad på sunn mat» «slik går du ned 10 kg på 6 uker», og slik forsetter det. Er det så enkelt? Lar vi oss lure eller fascinere?. En ting er sikkert. Jeg valgte enkleste vei til mål. Det kan jeg ikke gjøre på min vei til Mora. Men når det gjelder kilo så må de fort bort fra denne kroppen.  Da blir treningen enklere og mer motiverende. Født tyr og derfor sta som en okse. Da er det bare å fortelle kroppen at næringen de neste ukene kommer i pulverform. For det er jo bare næring. Har det noe å si hva det smaker? Det er resultatet som teller. Jeg er fortsatt på vei til Mora.

 

En K70 og politiet på slep

American swimmer and actor Johnny Weissmuller (1904 - 1984) as Tarzan, circa 1940. (Photo by Silver Screen Collection/Getty Images)

«Dukk», sier far. 7 unge lysluggede gutter fra Røa forsvinner ned bak setene på en WV K70. Men nysgjerrigheten tar overhånd.  En av gutta drister seg med et spørsmål til min far: «Hva skjer»? Far svarer «faan politibil». Da ble fristelsen for stor. Først et hode, så et til så alle 7. I førersete sitter min far. Gatas skrekk, men vår helt. Det gikk som regel veldig fort når han var ute og kjørte sin orange K70. Bilen kunne høres på flere hundre meters avstand. Den gang fantes ikke 30 soner eller fartsdumper. Med en defekt vifterem hylte bilen som illsint villsvin. Bilen skrenset gjennom svingene, og hoppet i dumpene. Mødrene i gata var bekymret, men vi gutta elsket å kjøre bil med min far. Vi kjørte «rally» Dette til tross for at vi stinket av røyk når vi steg ut av bilen. Sigaretten var både en image og en nytelse. Det ble røyket i bil, slalåmbakken og i skiløypen. En sigarett kunne den gang nytes hvor du enn ønsket, helt ubekymret.  

Ba Ba Ba, BaBaboren hyler Beach boys fra bilens 8 spors kasettspiller. «Hva har vi her» spør politikonstabelen som banket på ruten til min far. Curiosity killed the cat, vi var blitt oppdaget. Politiet snudde, innhentet oss med blålys og vinket min far inn til siden. Nå stod konstabelen utenfor bilen.  Min far, med hentesveis og «kottletter» langt ned på kinnet, røyken i munnviken smiler tappert og sveiver ned vinduet. «Fødselsdagsselskap for min sønn som fyller 8 år i dag» svarer han. Politimannen titter inn i baksetet. Den gang fantes det ikke et eneste bilbelte, og vi gutta satt som tente lys. 7 barn konstaterte politikonstabelen. Det er 3 for mange. Jeg husker godt at skuffelsen var stor da jeg konstaterte kun 7 gutter i klassen. Det var litt få gutter til et klasselag i fotball. Vi var derfor en av landets jentefotball pionerer som introduserte jenter med på laget. Godt vi ikke var 15 gutter slik storklassene har i dag, da hadde det vært trangt om plassen i K70en til min far.  Min far svarer politimannen, «ja, det er kanskje litt mange. Vi er på vei hjem fra kino» . Politiet hadde stanset oss på Ringveien. Vi var på vei hjem fra Symra kino etter å ha å sett Tarzan. Ingen ting var mer spennende for en 7 åring  den gang enn å se 5 x OL vinner i svømming Johnny Weissmuller svinge seg fra liane til liane, snakke med apene og kjempe mot røvere.  Gratulerer med dagen sa politikonstabelen og beordret taxi hjem for 3 gutter. «Beste bursdag ever» sa gutta. «Dyreste» sa min far.

Nå kan du hevde at dette ikke har noe med veien til Mora å gjøre, men det har det. På min vei har jeg med meg ulike minner og erfaringer som bygger min styrke mot hvem jeg er og hva jeg kan prestere.

Det er lenge siden Symra ble lagt ned, kanskje like lenge siden som Røa kino brant ned? Hvem husker vel ikke Røa kino? I kontrollrommet satt «høvdingen» med full kontroll på filmen. Han var min nabo. Naboer tar vare på hverandre. Mange «voksenfilmer» ble sett fra kontrollrommet.  Men han var 8 år eldre enn meg og var gatas gladgutt.  Han hørte på Jethro Tull og T-Rex.  Jentene og gatas mødre elsket han. Langt hår, alltid et smil, snill, slitte sleng bukser, T-shirt eller bare i bar overkropp om sommeren. Motorsykkel eller hest og skihopping om vinteren. Det var ikke Wirkola jeg hoppet etter, men «høvdingen». Jeg hoppet på langrenn ski i «lille Fossum» og han på miniski i «store Fossum». Slik var det bare. Selv Holmenkollen satte han utfor, men det var etter stengetid.

Røa kino har for lengst blitt idrettshall, Weissmuller er byttet ut med Skarsgård, og jeg veier ikke lengre 50 kg. Første lag av polstringen er nå plukket av. Vi snakker ikke om flass som en konsekvens av solbrent hud fra tur til Mexico, men en vekt reduksjon som en direkte konsekvens av en handling.

Vekkerklokken ringer 0600. Må jeg opp nå? Gløtter på øyelokket.  Konstaterer at det er tidlig, for tidlig å stå opp. Sniker meg under dyna igjen, 15 minutter til tenker jeg.  Godt i gang med å forsove meg, hører jeg en lyd. Et skrap på døren blir etterfulgt av piping. Jeg må opp, det er en firbent venn som vil ut. Solen skinner og de neste 30 minuttene er egentlig en deilig opplevelse.

På denne tiden er det få som er ute og går, men likevel mye som kjer. Fuglene kvittere og melder om vår. Snøen smelter og det knopper seg på trærne. 4 rådyr spretter lystig videre inn i en annen hage. En postmann haster forbi og jeg plukker opp hundedritt. I dag hører dette med til hundeholdet. Men det har ikke alltid vært slik. Vi plukket ikke opp hundedritten før. Nå blir vi hysteriske dersom vi ser at noen har «glemt» å ta med en bæsjepose, og derfor unngår å plukke opp avfallet til sin firbente venn.

Selv det er irriterende er det også gøy å se alle som vandrer gatelangs med en bæsjepose i hånden. Dersom du skal være trendy i dag så skal du helst bære en rosa bæsjepose.  Hvilket «statement» det gir til alle de som ser deg. Der du vandrer henslengt med søvn i øynene og sliter med å løfte beina og svinger elegant en rose hundepose med en rykende fersk hundedritt i hånden.  Det er nok ikke lenge før en av de store utstyrsfabrikantene utvikler en egen sekk hvor hundeiere kan samle dritten når vi er på skitur. Kanskje god Venstre politikk å introdusere dette?

Like deilig som det er med en morgentur er gleden av å drikke 2 desiliter med jordbær smoothie fra Nutrilett. På pakken står det at jeg skal bytte alle måltider med denne pulverdrikken. Pulver til frokost, lunch, middag og kvelds. 5 kg på 7 dager. Godt jobba tenker jeg, men i forhold til hva?  5 kg til de neste 2 ukene? Da er jeg er klar for normal mat og trening. Det er det som er planen.

 

 

 

Stairway to heaven med Keegan

21. juli 1969, «That's one small step for a manone giant leap for mankind» en stemme fra verdensrommet. Millioner av TV-seere satt klistret foran sine sort/hvit TV skjermer og fulgte med i spenning. Skjelvende bilde og sprakende lyd. Endelig kom bilde, Neil Armstrong hadde tatt sine første steg på månen.

Nå skal ikke jeg til månen, men til Mora. Tørr jeg? Kan jeg? Det er spørsmål jeg har stilt meg i den siste tiden. Konklusjonen er klar. Dette går bra, og det hele starter i dag. Klokken er 07.50. Rutete blazer, grått mohair skjerf, marineblå bukse, blå skjorte, rød og hvitstripete strømper, brune semsket sko og ikke minst min grå signatur hatt. Kanskje ikke det antrekket du forbinder med trening. Men i dag handler om de små skrittene. De skritt som skal utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko. 147 steg skiller bunn til topp.

Nå står jeg her i gangen i Cort Adelers gate 30. Det er i dag fokus skal rettes mot en ny hverdag. En hverdag som inneholder mer trening og mindre usunn mat. Det er i dag hvor jeg har bytta ut 2 brødskiver med ost mot en Nutrilett bar til frokost. Men jeg beholdt Smartfish.  Til høyre ser jeg heisdørene. Heisen som de siste 12 årene har tatt meg til 7 etasje og mitt kontor. Displayet på heisen indikerer at heisen er på vei ned. 5 etasje, 4 etasje. Tanken slår meg. Skal jeg ta heisen i dag og starte med trappen i morgen? Nei, det må bli trappen og det må bli i dag.  Nå venter 147 tunge, lange, slitsomme steg. Så ?hører? jeg  musikk  i mitt hode: ? The tune will come to you at last, when all are one and one is all, to be a rock and not to roll, and she's buying the stairway to heaven?. Tekst og toner fra Thin Lizzy.   

Første skritt ble tatt, etterfulgt av nr. 2 og 3. Er det lurt å telle trinnene? Går det raskere når du synger? Det fine med trapper er at det også gir deg tid til å tenke. Jeg er på vei til jobben - mine små steg mot mitt himmelrike. Akkurat slik Thin Lizzy synger.  For jeg liker min jobb.  Men det var ikke salgsdirektør jeg skulle bli. Drømmene var helt annerledes og uoppnåelig. Som «ungfole» på Røa hadde jeg i realiteten kun 2 valg; Cowboy eller Kevin Keegan. Men jobben til Keegan var alt besatt av Keegan. Når du i tillegg var flinkere til å sparke ned motspilleren framfor å kjele med ballen, da måtte det bli cowboy.

Alt i 7 års alderen fikk jeg mine første Cowboy boots og jeg ga ikke slipp på dem før i midten av 20 årene. Mens andre på min alder hadde bilder og plakater av en Ford Mustang, eller en lettkledd pin-up, for og ikke glemme rockegruppa Slade, hadde jeg Kevin Keegan på alle vegger. Den gule veggen kunne knapt syntes. Der hvor andre hadde teppe på gulvet, hadde jeg Fort Laramie. Fortet som hadde hedersplassen på gulvet og var støvsugernes store skrekk, var kjøpt i Amerika og var «helt ekte».  Apache indianere hadde beleiret Fortet og skapet en ugjennomtrengelig mur for alt som het ryddig og vask. Midt på gulvet står en ung Vasamann. Lys cowboyhatt, skjorte og vest, jeans og cowboy boots. Ikke rart jeg kler meg som jeg gjør i dag tenker jeg. Men viktigst av alt et revolverbelte med en ekte replika colt fra Buffalo Bill. Time etter time kunne jeg stå å trekke våpenet mot speilet. «Jeg er Lucky Luke og trekker raskere enn min egen skygge»! Ingen tanker om Vasamannen den gangen!

Jeg har passert 4 etasje. Det å gå trappene kan føles som en avstraffelse.  Lårene stivner, pusten raskere, og jeg merker en anstrengende rykning i munnviken. Er det den samme følelsen jeg vil ha etter 5 mil i Vasaloppet ?. Tankene vandrer tilbake til prærien. Indianeren i skikkelse av min lillesøster ble bakbundet på hender og føtter. I mangel på tjære og fjær finner jeg det fornuftig med en annen type effektiv avstraffelse. Denne indianeren kunne tidvis ha temperament som en illsint røyskatt. Tiden var inne for å sette indianeren på plass.  Det er da jeg dytter søster ned trappen. Det gikk bra, men det var ikke lurt. Indianerne var kjent for å ta grusom hevn. Hele tanngarden til den lille indianeren boret seg inn i mitt bryst som en sulten piraja fra Amasonene. Takk for sist var kommentaren.

Passerer 6 etasje. Tungpusten og glad. Godt det ikke er noen å snakke med tenker jeg. Hadde ikke klart å nevne et ord. Snart oppe. Hukommelsen blar frem et minne fra 84. På vei til København. Skal på julebord med gode kollegaer fra butikken Paprika. På bena har jeg nye boots av ekte slangeskinn. For å få støvlene på meg hadde jeg brukt brødposer. Den klamme posen omkranset en enda mer klam fot. En fot som ble varmere, fuktig og ikke minst hoven. Natten kom og støvler skulle av. Umulig. De satt fast. Fra frustrasjon til handling. Falt i søvn med boots og fult påkledd. Situasjonen ble definitivt ikke bedre dagen etter. Litt bakfull, men mer klar tenkende.  Saks ble anskaffet. Begge støvler klippet opp og fjernet. Etter 24 timer med boots på bena var det en ubeskrivelig deilig følelse.  Håper ikke jeg må klippe opp ski støvlene når jeg går i mål i Mora!  Støvlene ble levert til Salmaker Eng på Røa. «Hva har du gjort» spør han, «cowboyfest» svarer jeg.

147, endelig toppen og endelig på jobb. Nå venter møter og flere 100 mails. Logger meg raskt opp på min pc  og starter dagen. En av mailene vekker større interesse enn andre. En mail fra Vasaloppet! «Det är bara de svenska åkarna som måste ange klubb vid anmälan. Som norsk så åker du för NORGE» lyder meldingen fra anmälan kontoret.

147 skritt, og jeg kan alt kalle meg en landslagsutøver. For Konge og Fedreland! Det skal ikke mer til.


 

17.04.2018

Jeg har mottatt tilbakemelding på at det er noen av «mine lesere» som ikke har funnet mitt siste innlegg, men kun sett noen fine feriebilder. Dette er fordi siste innlegg er å finne innunder menyen som heter Video. Jeg har på bakgrunn av tilbakemeldingene også valgt å postere innlegget her. Så her der det:

Har du hørt om German Madrazo? Det har ikke jeg heller. Mer her i Mexico hvor jeg nå befinner meg på «fat camp», er han en folkehelt. Med sine 43 år fullførte han 15 km langrenn i Pyeongchang. Han er den første Mexicaner i den olympiske historien som har fullført et langrenn. Han fikk sisteplass, kun 26 minutter bak vinner Dario Colonia.  Det skal ikke mer til for å bli en folkehelt i et land hvor taco fredag skjer hver eneste dag.  Selv 5 timer etter Aukland i Mora, tror jeg dessverre at jeg aldri blir en folkehelt hverken på Røa eller Hosle. Men det er lov å leve i håpet.

 

Her er altså jeg i Sombreroens hjemland. Godt plassert i ferieparadiset Cancun. Et sted hvor vannski er risikosport, da enkelte fisker spiser mer enn bare taco, og hvor bølgetoppene egner seg mer for Norges nye ynglinger i skiflygning.

 

Dette stedet burde Drillos utvalgte ha lagt oppkjøringen til fotball VM i 94. Det er varmt og det er fuktig. Men Norges Fotball Forbund ville det annerledes. Vi liker jo «annerledes» i lille Norge.  Det ble konkludert som viktig at spillerne skulle akklimatiseres før mesterskapet i USA. Forbundet valgte å sende spillerne ut på «norsk trenings -matta» med søppelsekker på kroppen. Kalde norske fotballkrigere skulle lære å kjenne på luftfuktighet og svette.

 

Norge forsvant ut av «dødens gruppe, med kun seier mot nettopp Mexico. Kjetil Rekdal scoret Norges eneste mål. Likevel var han potte sur etter kampen, og det har han vært siden. Her i Cancun trenger du ingen søppelsekk for å oppnå svettetap.  Men så blir det heller ingen trening. Ettersom det står «all inclusive» på armbåndet jeg fikk utdelt ved ankomst, handler det meste om mat og drikke. Etter timer med studie av UDs reiseråd, takker jeg høflig nei til både Tequila og Champagne til frokost. Men konsentrerer meg heller om et gigantisk Texmex fat som blir plassert på min tallerken. Skal du etterleve UDs råd for å unngå mageproblemer i Mexico, bør du rett og slett ikke spise. Derfor ble Vasa knekkebrød byttet ut med saftige Faitas.  

 

Det er gøy å være norsk i Danmark sier reklamekampanjen. Like gøy er det å være norsk i Mexico. Godt plasser på en gigantisk «daybed» som var strategisk plassert ved bassengkanten, får jeg besøk. Den unge mexicaneren iført hotellets hvite bekleding stiller seg foran solen slik at han får min oppmerksomhet. «My name is Armando and I will be your host today» sier den pene unge mannen, med en litt nasal feminin tone men på «herlig» engelsk med mexicansk klang.

 

Armando har åpenbart mer DNA fra Asia en de kjente Maja indianerne. Han har runde John Lennon solbriller og skinnende hvite tenner, brun og skallet.  Han følger opp med: «Where are you from my friend», ?Norway? svarer jeg resolutt.

 

Det som nå skjer kunne jeg aldri ha forestilt meg ville skje. Armando stråler opp. Tar begge hender opp til fjeset som om han skulle simulere Munchs «Skrik». Men det var ikke det han gjorde!. «Oh my gosh, Norway», utbryter han, og fortsetter «do you know SKAM?!». Det er 30 grader, og her står jeg med min godt polstrende blenda hvite kropp foran en Colgate glisende mexicaner som spør meg om jeg kjenner SKAM. Kan ikke gjøre annet enn å le. Men Armando er ikke ferdig. «I know some Norwegian words».  Så kom ordene som perler på en snor: «Seriøst», «Hartvig Nissen ? I have to visitt that school», «kødda» - og til slutt, «William is just Gordius». Der og da ble han døpt til Mr Skam og jeg til Mr. Vasamann.

 

Dagen etter møter jeg min nye venn Mr Skam ved bassenget. Han smiler og ler, måler meg opp og ned. Rister på hode, gliser og sier: «Seriøst» Mr Vasamann, you look like a boiled lobster, you must protect».  Jeg gliser og innser at jeg har tap. Men Armando er ikke ferdig: « must use factor 100» og så en stor latter.

 

Vi nordmenn reiser til Spania for å kjenne varmen og drikke billig alkohol. Amerikanerne reiser til Cancun. Du hører og ser de over alt. I butikkene kan du handle med dollar. Amerikanerne som kommer fra alle mulige stater, oppfører seg om de eier stedet. Dette er jo egentlig ikke noe nytt og sikkert ikke langt unna sannheten. Men amerikanerne elsker Mexico. Servicen, mat, drikken, damene ? rett og slett alt. De strør om seg med tips, og tror at penger løser alle utfordringer og problemer. I de fleste tilfeller gjør det trolig det.  Men en mur mot Mexico, det skal de bygge. Hadde det ikke hvert for de arbeidsplassene amerikaneren skaper ved å legge igjen millioner av dollar, så tror jeg

El Presidente av Mexico gladelig hadde godtatt en mur mot USA.

 

Slik gikk dagene. Stor frokost, spa, 3 lag med faktor 50, og «trening» på standen. Hvil deg i form er det noe som heter. Lurt denne uken tenkte jeg.  Nå venter tøffere uker. Tortia og Taco skal byttes i Nutrilett. Muskler skal styrkes, Smartfish skal drikkes og fokus skal rettes mot Mora. Det er nå det egentlig begynner.

 

 

 

IMG_1940

Hvor har det egentlig blitt av Svenskene i skisporet? En dominerende skinasjon på 70 og 80 tallet, vinner kun sprint distanser. Hva har skjedd med den svenske skikulturen? Gamle tradisjoner forbundet med Vasaloppet står for fall.

Men svenskene er rare. Men rar på svensk betyr noe helt annet. Er du rar i Sverige er du en person du liker. Fint det tenker jeg, men innser at kommunikasjon med våre naboer i øst kan være utfordrende. I begynnelsen av 20 årene gikk jeg på «date» med en svensk «tjei.» «Forholdet» vedvarte kun i noen få uker, men lenge nok til å bli invitert med hjem. Hvor er dine foreldre spurte jeg. «Ute og pula i tregården» svarte hun. Spenstige foreldre tenkte jeg.

Sundsvall er målet. Avlegger en obligatorisk stopp på Mora. Jeg tester målgang, måler oppløpet, og legger inn en spurt. Dette blir bra tenker jeg. Visualiserer min ankomst etter 9 mil. Fin stil og nok krefter til en sluttspurt. Men til tross for at en nordmann løper rundt på barmark og krysser målgangen og gauler «kem er kongen», så er det ikke en enste svenske som lurer på hva som skjer. Ingen stopper opp. Ingen hever et øyebryn. Er ikke det litt rart? Er svenskene lei av Northug, eller er jeg gjennomskuet som en halvfeit gal nordmann fra Røa på tur?

Dette gjentar seg i Sundsvall. Sundsvall er stedet hvor Charlott Kalla bor og trener. Et perfekt sted for å starte forberedelser til Vasaloppet. Svensk snø er den annerledes en den norske? Hvordan oppleves svenskene i skisporet? Finnes det spor i det heletatt? I sakte fart svinger jeg inn på P-plassen på Sødra Berget. Det var varmt og vinduet er åpent i bilen. Billy Idol hyler Rebell Yell fra radioen, og musikken kan høres av forbipasserende svensker. Der og da får jeg et «flashback» fra 80 tallets legendariske film Selskapsreisen. Jeg ser for meg Jon skolmen iført skitrikot, matchende jakke, pannebånd og solbriller. For å ikke glemme en «getto blaster» som nå var skiftet ut med min radio. Men, jeg er ikke Jon skolmen, men Vasamannen som skal introduseres for svenske skiløyper.

Jeg parkerer midt i veien. En rask titt i speilet. Konstaterer at både rynker, skjeggstubber og grå hår er like ille som dagen før. Usikker på hvem jeg ligner, men ikke en skiløper. Skyver Raybands litt lengre opp på nesen og stiger ut av bilen. På p-plassen står en far med 2 voksne døtre. Han ser på bilen. Konstaterer norske skilt og nikker forsiktig. Er det her jeg kan gå på ski spør jeg? ? ja, men du kan ikke parkerer slik, sier den sympatiske men ordentlige svensken. Det går bra, den skal flyttes sier jeg. Hvor skal jeg gå for å finne skiløypene til Kalla spør jeg? Hvor god er du på ski? svarer mannen. Men før jeg rekker å svare, blir spørsmålet besvart av en hans døtre: «men farsan, han er nordmann ? han er god. Alle Nordmenn er gode på ski». Selvtilliten steg noen hakk. Bilde fra speilet er glemt. Jeg «strakte hals» slik at mine 175 cm så mer ut som 185 cm. Takket for tilliten og konstaterte at det var eliteløypen jeg skulle gå.

Skistadion i Sundsvall skal arrangere SM til neste år. De har 10 løyper. 2 ? 2,5 ? 5 ? 7,5 og 10 KM. Fordelt på rundløyper for elite og mosjonister. Det er svensk orden i løypene.. Du skal kun gå i en retning, mot klokka naturligvis. Hund kan medbringes i løypa etter klokken 1500, og du må betale en løypeavgift på 30 kr. Vår hjemmekjære venstre politiker Abid Raja og selvutnevnte hundebæsj politi hadde «digget» disse løypene. Ikke en hundedritt å se i sporet.

Først en runde på 10, så en runde på 7,5 km. Helt alene i skogen. Hvor er egentlig disse svenskene? Snøen lynrask, sporene fantastiske. Nå vet jeg hvorfor svenskene er gode i sprint og ikke på langdistanser. Hadde forventet å se en mange ivrig svenske skøytende i skogen. Et land som oser av innovasjon, også idrettsinnovasjon. Jan Bokløv var først ute med V-stilen i hopp, så var jeg fristet å gi Gunde Svan ærene for skøytingen. En skøyteteknikk han introduserte med kun en lang stav. Men det var ikke Gunde, det var Amerikaneren Bill Koch, som overaskende skøytet med et ben og tok brone i VM i Holmenkollen i 1982. Jeg fant alle svenskene, de gikk 2,5 km runden. Men ingen som skøytet, tempo var bedagelig, og lite innovasjon i sporet. Der og da føltes jeg som en norsk skikonge på tur i Sverige.

Etter turen samles alle på «Rastestugan» for en «fika» eller en «lesk». Der møtte jeg far og døtre igjen. «Du går fort og langt du nordmann», var kommentaren. Turen til Løvlia var glemt, hode klart, og stavtakene harde og lange. «På vei til Mora» svare jeg.

Jeg klatrer opp på pallen som står godt synlig på skistadion. Samme pall som Charlott skal stå på om et år. Plasser meg på førsteplass, strekker armene i været og prøver å se ut som en elite løper. Ingen svensker reagerer. De er trolig så godt vant med nordmenn på pallen ? selv på Kallas hjemmebane. Rare disse svenskene.

Vasamann er introdusert for de dype svenske skoger og jeg er på vei til Mora!

02.04.2018

Solen skinner og det er en varm vinterdag i februar. Vintersport på TV er en åpenbaring, men det føles riktig å prioritere mine «felleski» i marka i dag. Det føles som om våren er på vei, men den lar nok vente på seg en stund til. Det er vakkert i Krokskogen og i dag føles det riktig med en langtur.

Alene i skogen begynner hode å henge. Bena føles tunge og Iben vår hund ser på meg med bekymrede øyne. Lurer på hva hun tenker? Kroppsspråket til Iben indikerer at tiden er inne for å snu. Men det føles som et nederlag og jeg hater å tape.  I dag skal jeg gå langt. Formen bør være langt bedre enn slik den føles nå, så det er bare å stake videre tenker jeg. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at jeg passerte Sørsetra og Kleivstua i fint driv, men det vil være å juge «Big time» og samtidig et stort «under statement». Men i dag skal jeg nå Løvlia, slik er det bare.

Langt inne i skogen innser jeg at formen IKKE er der jeg hadde håpet. Det innser nok også Iben som nå ruller rundt og nyter frisk nysnø. Kan ikke stoppe nå tenker jeg. Det er like langt tilbake til Sollihøgda som frem til hytta på Løvlia. Er det mulig å bli hentet med bil der tro?  Hva skjer dersom jeg ikke klarer å gå helt frem til Løvlia, det er jo ikke en levende sjel i løypene i dag? Tankene svirrer rundt i hode, noe som ikke bidrar til at jeg blir kvikkere i beina. Lurer på hva jeg går glipp av i vintersportstudio til NRK i dag?  Hode henger på skakke slik Thomas Wassberg hadde i sine glansdager, men dessverre mangler jeg både stil, og smidighet slik han hadde. Jobber med pusten, og hofta frem. Det er det Jan Post kommenterer på TV når Bjørgen ser sliten ut, dersom hun noen gang ser sliten ut!  Men det funger liksom ikke helt like bra for meg.

Hva tenker skiløperne på når de «halser» rundt i marka? noe må de tenke på?  Kjæresten? vinner jeg i dag skal jeg feste?   neste trening?  eller en «boring» tanke om selvangivelsen?  Selv tenker jeg kun på neste stavtak.

Nok en motbakke, og enda flere fiskeben. Dvs jeg jabber og gynger opp bakken. Iben rusler bak meg og ser meget fornøyd ut. Ingen hjelp å hente der.

Så hører jeg det. Svish, swish. Det kommer noen bak meg. Først hører jeg det langt unna, men denne personen går fort og lyden blir raskt sterkere.  Jeg prøver å gå litt raskere. Jeg hater å bli tatt igjen. Prøver å se bedre ut enn det jeg egentlig er, men fiskeben er ikke veldig estetisk og ikke går det fort heller. Bare å innse at slaget er tapt. Denne «fyren» er sprek og går fort. Jeg kapitulerer og i full resignasjon stanser jeg mitt i bakken og blir hengende på stavene. Det er da han passerer meg.  En kar på minst på 75 år skøyter forbi i bakken. Han stopper opp og ser på meg og sier: «på Løvlia har de veldig gode boller». Der og da innså jeg at noe måtte gjøres. Han fosset videre og mens jeg ble fortsatt «hengende» på stavene.

Tanken virret rundt i hode. «Legg aldri ut på en lengre tur enn det du er trent for», «grav deg ned i tide» (kanskje en ide tenkte jeg), «Lytt til erfarende fjellfolk». Men en ting hadde jeg ikke glemt «ta med mat og drikke dersom du legger ut på lang tur». Det ble en rast i den bakken. Jeg delte en Bygg gryn grøt med Iben, slurpet i meg litt vann, skiftet til tørt tøy. Nå skulle jeg nå Løvlia.

De første stavtakene var like tunge som de siste, og Iben lurte nok på om ikke tiden var inne for «å snu i tide».

Hva skal til for at jeg skal komme i form?  Jeg er overvektig, og stor i kjeften. Treningsvillig ja, men en dårlig rygg har medført at et betydelig antall «treningstimer» er gjennomført i sofaen foran TVn, framfor i sporet. Ny tanke i hode. Denne gang en positiv tanke.  Jeg må sette meg et mål, et hårete mål. Et mål som er så hårete at jeg egentlig ikke kan klare det, men som jeg likevel kan strekke meg etter. Det var da iden ble unnfanget, 7 km fra Løvlia. Trang i skjæret, svetten silte, tungen langt nede på haken og med øyne med fokus på skituppene. Jeg skal gå VASALOPPET 2019! Jeg må innrømme at tanken på 9 mil føltes jævelig langt, spesielt ettersom jeg nå kun hadde gjennomført 2 av 5 mil, og var helt ferdig.

Men jeg likte tanken. Hvem husker ikke Sven Åke Lundbeck, Gunde Svan og ikke minst Thomas Wassberg! Fra en svunnen tid hvor svenske vant alt. I tillegg til de mange svenske skihelter som var langt flere enn vår egen Oddvar Brå, så hadde svenskene Ralf Edstrøm som banka inn mål for PSV Eindhoven og det svenske landslaget, Bjørn Borg en konge på tennisbanen, Ingmar Stenmark som grusa alle i slalåmbakken. Selv i Formel 1 hadde de en mann i verdenstoppen - Ronni Petterson. Som om ikke det var nok hadde svenskene også Jan Ove Waldner som knuste alle Kineserne i «pingis». Svenske var best i alt.  

Like sikkert som at svenskene sendte «Disney godbiter» på SVT på julaften og hvor Timmy gresshoppe sang julen inn for det svenske folk, sendte de også Vasaloppet på SVT. Et av mange høydepunkt som vi benket oss for å se på svensk TV. Hvis jeg inkluderer Pompel og Pilt og en sterk idoldyrkelse av Kevin Keegan, så representerer de alle sammen minner fra min barndom.  Det er bare å innrømme det. Vi var misunnelige på svenskene. Faktisk gikk det så langt med den svenske sportsdominansen at noen av mine venner sendte et brev til den svenske statsminister og søkte om sportslig asyl. De fikk faktisk et svar - ikke innvilget. Lite visste svenskene den gang at deres dominans på 70 og 80 tallet skulle bli overtatt av «bønna i fra nord», de neste 30 årene.

Ja, det må bli Vasaloppet 2019. Turen opp til Løvlia gikk definitivt ikke bedre etter denne beslutningen. Men turen ble mer målrettet. For klarte jeg ikke denne turen, hvordan skal jeg da klare Vasaloppet? Jeg må innrømmet at jeg «jukset» litt på returen. Jeg ble ikke hentet på Løvlia, men i Lommedalen. Turen ned til Lommedalen representerer mye deilig utforkjøring, og mindre fiskeben. En befrielse for hode og tunge bein.

Så nå er målet satt. Er det mulig for en halvfeit Røa gutt på snart 52 år å trene seg god nok til å gjennomføre Vasaloppet? For det handler ikke bare om å gjennomføre de 9 milene mellom Sâlen og Mora.  Men det handler også om å nå de enkelte meldepunktene innen en tidsramme. Så jeg kan ikke bare trene for å gjennomføre, men jeg må trene slik at jeg også holder høy nok fart for å unngå å bli plukket ut av sporet.

Jeg tenker at dette er mulig, men at det må gjøres på min måte. For å legge et større press på meg selv må jeg formidle til venner og bekjente min deltagelse. Vasaloppet 2019 er det året hvor jeg bytter ut gamle helter med egen erfaring! Se opp, her kommer en Vasamann fra Røa!

Veien dit blir lang, sikkert tøff og forberedelsene mange. Hva er vel da mer naturlig enn å opprette sin egen blogg? Når «pappahjerte», «fotballfrue», «fitnessLaila» og «Sofie Elise» kan, så kan vel jeg også? Det er helt utrolig hvilken interesse vi nordmenn har for bloggere.   Hva skal egentlig til for å nå bloggtoppen? Det krever langt flere følgere enn det jeg har venner!  Det er nok bare å innse at jeg ikke kan ta opp konkurransen med disse bloggerne, men konkurransen med meg selv ? den skal jeg vinne.

Jeg skal skrive om «Min vei til Mora», og kanskje syntes noen at det er gøy å følge min kamp mot tiden, mot vekta, mot 9 mil! Dette blir ingen treningsblogg, men en blogg om livet og de 9 milene mellom Sâlen og Mora 3.mars 2019.

Det er nå 335 dager til jeg står på startstreken i Sâlen og 10 timer senere kan jeg kalle meg en ekte VASAmann.  Jeg er på vei til Mora!

For de som lurer, ja jeg er enn av de 15.000 som fikk kjøpt startnummer 18.mars i år.