Stairway to heaven med Keegan

21. juli 1969, «That's one small step for a manone giant leap for mankind» en stemme fra verdensrommet. Millioner av TV-seere satt klistret foran sine sort/hvit TV skjermer og fulgte med i spenning. Skjelvende bilde og sprakende lyd. Endelig kom bilde, Neil Armstrong hadde tatt sine første steg på månen.

Nå skal ikke jeg til månen, men til Mora. Tørr jeg? Kan jeg? Det er spørsmål jeg har stilt meg i den siste tiden. Konklusjonen er klar. Dette går bra, og det hele starter i dag. Klokken er 07.50. Rutete blazer, grått mohair skjerf, marineblå bukse, blå skjorte, rød og hvitstripete strømper, brune semsket sko og ikke minst min grå signatur hatt. Kanskje ikke det antrekket du forbinder med trening. Men i dag handler om de små skrittene. De skritt som skal utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko. 147 steg skiller bunn til topp.

Nå står jeg her i gangen i Cort Adelers gate 30. Det er i dag fokus skal rettes mot en ny hverdag. En hverdag som inneholder mer trening og mindre usunn mat. Det er i dag hvor jeg har bytta ut 2 brødskiver med ost mot en Nutrilett bar til frokost. Men jeg beholdt Smartfish.  Til høyre ser jeg heisdørene. Heisen som de siste 12 årene har tatt meg til 7 etasje og mitt kontor. Displayet på heisen indikerer at heisen er på vei ned. 5 etasje, 4 etasje. Tanken slår meg. Skal jeg ta heisen i dag og starte med trappen i morgen? Nei, det må bli trappen og det må bli i dag.  Nå venter 147 tunge, lange, slitsomme steg. Så ?hører? jeg  musikk  i mitt hode: ? The tune will come to you at last, when all are one and one is all, to be a rock and not to roll, and she's buying the stairway to heaven?. Tekst og toner fra Thin Lizzy.   

Første skritt ble tatt, etterfulgt av nr. 2 og 3. Er det lurt å telle trinnene? Går det raskere når du synger? Det fine med trapper er at det også gir deg tid til å tenke. Jeg er på vei til jobben - mine små steg mot mitt himmelrike. Akkurat slik Thin Lizzy synger.  For jeg liker min jobb.  Men det var ikke salgsdirektør jeg skulle bli. Drømmene var helt annerledes og uoppnåelig. Som «ungfole» på Røa hadde jeg i realiteten kun 2 valg; Cowboy eller Kevin Keegan. Men jobben til Keegan var alt besatt av Keegan. Når du i tillegg var flinkere til å sparke ned motspilleren framfor å kjele med ballen, da måtte det bli cowboy.

Alt i 7 års alderen fikk jeg mine første Cowboy boots og jeg ga ikke slipp på dem før i midten av 20 årene. Mens andre på min alder hadde bilder og plakater av en Ford Mustang, eller en lettkledd pin-up, for og ikke glemme rockegruppa Slade, hadde jeg Kevin Keegan på alle vegger. Den gule veggen kunne knapt syntes. Der hvor andre hadde teppe på gulvet, hadde jeg Fort Laramie. Fortet som hadde hedersplassen på gulvet og var støvsugernes store skrekk, var kjøpt i Amerika og var «helt ekte».  Apache indianere hadde beleiret Fortet og skapet en ugjennomtrengelig mur for alt som het ryddig og vask. Midt på gulvet står en ung Vasamann. Lys cowboyhatt, skjorte og vest, jeans og cowboy boots. Ikke rart jeg kler meg som jeg gjør i dag tenker jeg. Men viktigst av alt et revolverbelte med en ekte replika colt fra Buffalo Bill. Time etter time kunne jeg stå å trekke våpenet mot speilet. «Jeg er Lucky Luke og trekker raskere enn min egen skygge»! Ingen tanker om Vasamannen den gangen!

Jeg har passert 4 etasje. Det å gå trappene kan føles som en avstraffelse.  Lårene stivner, pusten raskere, og jeg merker en anstrengende rykning i munnviken. Er det den samme følelsen jeg vil ha etter 5 mil i Vasaloppet ?. Tankene vandrer tilbake til prærien. Indianeren i skikkelse av min lillesøster ble bakbundet på hender og føtter. I mangel på tjære og fjær finner jeg det fornuftig med en annen type effektiv avstraffelse. Denne indianeren kunne tidvis ha temperament som en illsint røyskatt. Tiden var inne for å sette indianeren på plass.  Det er da jeg dytter søster ned trappen. Det gikk bra, men det var ikke lurt. Indianerne var kjent for å ta grusom hevn. Hele tanngarden til den lille indianeren boret seg inn i mitt bryst som en sulten piraja fra Amasonene. Takk for sist var kommentaren.

Passerer 6 etasje. Tungpusten og glad. Godt det ikke er noen å snakke med tenker jeg. Hadde ikke klart å nevne et ord. Snart oppe. Hukommelsen blar frem et minne fra 84. På vei til København. Skal på julebord med gode kollegaer fra butikken Paprika. På bena har jeg nye boots av ekte slangeskinn. For å få støvlene på meg hadde jeg brukt brødposer. Den klamme posen omkranset en enda mer klam fot. En fot som ble varmere, fuktig og ikke minst hoven. Natten kom og støvler skulle av. Umulig. De satt fast. Fra frustrasjon til handling. Falt i søvn med boots og fult påkledd. Situasjonen ble definitivt ikke bedre dagen etter. Litt bakfull, men mer klar tenkende.  Saks ble anskaffet. Begge støvler klippet opp og fjernet. Etter 24 timer med boots på bena var det en ubeskrivelig deilig følelse.  Håper ikke jeg må klippe opp ski støvlene når jeg går i mål i Mora!  Støvlene ble levert til Salmaker Eng på Røa. «Hva har du gjort» spør han, «cowboyfest» svarer jeg.

147, endelig toppen og endelig på jobb. Nå venter møter og flere 100 mails. Logger meg raskt opp på min pc  og starter dagen. En av mailene vekker større interesse enn andre. En mail fra Vasaloppet! «Det är bara de svenska åkarna som måste ange klubb vid anmälan. Som norsk så åker du för NORGE» lyder meldingen fra anmälan kontoret.

147 skritt, og jeg kan alt kalle meg en landslagsutøver. For Konge og Fedreland! Det skal ikke mer til.


 

17.04.2018

Jeg har mottatt tilbakemelding på at det er noen av «mine lesere» som ikke har funnet mitt siste innlegg, men kun sett noen fine feriebilder. Dette er fordi siste innlegg er å finne innunder menyen som heter Video. Jeg har på bakgrunn av tilbakemeldingene også valgt å postere innlegget her. Så her der det:

Har du hørt om German Madrazo? Det har ikke jeg heller. Mer her i Mexico hvor jeg nå befinner meg på «fat camp», er han en folkehelt. Med sine 43 år fullførte han 15 km langrenn i Pyeongchang. Han er den første Mexicaner i den olympiske historien som har fullført et langrenn. Han fikk sisteplass, kun 26 minutter bak vinner Dario Colonia.  Det skal ikke mer til for å bli en folkehelt i et land hvor taco fredag skjer hver eneste dag.  Selv 5 timer etter Aukland i Mora, tror jeg dessverre at jeg aldri blir en folkehelt hverken på Røa eller Hosle. Men det er lov å leve i håpet.

 

Her er altså jeg i Sombreroens hjemland. Godt plassert i ferieparadiset Cancun. Et sted hvor vannski er risikosport, da enkelte fisker spiser mer enn bare taco, og hvor bølgetoppene egner seg mer for Norges nye ynglinger i skiflygning.

 

Dette stedet burde Drillos utvalgte ha lagt oppkjøringen til fotball VM i 94. Det er varmt og det er fuktig. Men Norges Fotball Forbund ville det annerledes. Vi liker jo «annerledes» i lille Norge.  Det ble konkludert som viktig at spillerne skulle akklimatiseres før mesterskapet i USA. Forbundet valgte å sende spillerne ut på «norsk trenings -matta» med søppelsekker på kroppen. Kalde norske fotballkrigere skulle lære å kjenne på luftfuktighet og svette.

 

Norge forsvant ut av «dødens gruppe, med kun seier mot nettopp Mexico. Kjetil Rekdal scoret Norges eneste mål. Likevel var han potte sur etter kampen, og det har han vært siden. Her i Cancun trenger du ingen søppelsekk for å oppnå svettetap.  Men så blir det heller ingen trening. Ettersom det står «all inclusive» på armbåndet jeg fikk utdelt ved ankomst, handler det meste om mat og drikke. Etter timer med studie av UDs reiseråd, takker jeg høflig nei til både Tequila og Champagne til frokost. Men konsentrerer meg heller om et gigantisk Texmex fat som blir plassert på min tallerken. Skal du etterleve UDs råd for å unngå mageproblemer i Mexico, bør du rett og slett ikke spise. Derfor ble Vasa knekkebrød byttet ut med saftige Faitas.  

 

Det er gøy å være norsk i Danmark sier reklamekampanjen. Like gøy er det å være norsk i Mexico. Godt plasser på en gigantisk «daybed» som var strategisk plassert ved bassengkanten, får jeg besøk. Den unge mexicaneren iført hotellets hvite bekleding stiller seg foran solen slik at han får min oppmerksomhet. «My name is Armando and I will be your host today» sier den pene unge mannen, med en litt nasal feminin tone men på «herlig» engelsk med mexicansk klang.

 

Armando har åpenbart mer DNA fra Asia en de kjente Maja indianerne. Han har runde John Lennon solbriller og skinnende hvite tenner, brun og skallet.  Han følger opp med: «Where are you from my friend», ?Norway? svarer jeg resolutt.

 

Det som nå skjer kunne jeg aldri ha forestilt meg ville skje. Armando stråler opp. Tar begge hender opp til fjeset som om han skulle simulere Munchs «Skrik». Men det var ikke det han gjorde!. «Oh my gosh, Norway», utbryter han, og fortsetter «do you know SKAM?!». Det er 30 grader, og her står jeg med min godt polstrende blenda hvite kropp foran en Colgate glisende mexicaner som spør meg om jeg kjenner SKAM. Kan ikke gjøre annet enn å le. Men Armando er ikke ferdig. «I know some Norwegian words».  Så kom ordene som perler på en snor: «Seriøst», «Hartvig Nissen ? I have to visitt that school», «kødda» - og til slutt, «William is just Gordius». Der og da ble han døpt til Mr Skam og jeg til Mr. Vasamann.

 

Dagen etter møter jeg min nye venn Mr Skam ved bassenget. Han smiler og ler, måler meg opp og ned. Rister på hode, gliser og sier: «Seriøst» Mr Vasamann, you look like a boiled lobster, you must protect».  Jeg gliser og innser at jeg har tap. Men Armando er ikke ferdig: « must use factor 100» og så en stor latter.

 

Vi nordmenn reiser til Spania for å kjenne varmen og drikke billig alkohol. Amerikanerne reiser til Cancun. Du hører og ser de over alt. I butikkene kan du handle med dollar. Amerikanerne som kommer fra alle mulige stater, oppfører seg om de eier stedet. Dette er jo egentlig ikke noe nytt og sikkert ikke langt unna sannheten. Men amerikanerne elsker Mexico. Servicen, mat, drikken, damene ? rett og slett alt. De strør om seg med tips, og tror at penger løser alle utfordringer og problemer. I de fleste tilfeller gjør det trolig det.  Men en mur mot Mexico, det skal de bygge. Hadde det ikke hvert for de arbeidsplassene amerikaneren skaper ved å legge igjen millioner av dollar, så tror jeg

El Presidente av Mexico gladelig hadde godtatt en mur mot USA.

 

Slik gikk dagene. Stor frokost, spa, 3 lag med faktor 50, og «trening» på standen. Hvil deg i form er det noe som heter. Lurt denne uken tenkte jeg.  Nå venter tøffere uker. Tortia og Taco skal byttes i Nutrilett. Muskler skal styrkes, Smartfish skal drikkes og fokus skal rettes mot Mora. Det er nå det egentlig begynner.

 

 

 

IMG_1940

Hvor har det egentlig blitt av Svenskene i skisporet? En dominerende skinasjon på 70 og 80 tallet, vinner kun sprint distanser. Hva har skjedd med den svenske skikulturen? Gamle tradisjoner forbundet med Vasaloppet står for fall.

Men svenskene er rare. Men rar på svensk betyr noe helt annet. Er du rar i Sverige er du en person du liker. Fint det tenker jeg, men innser at kommunikasjon med våre naboer i øst kan være utfordrende. I begynnelsen av 20 årene gikk jeg på «date» med en svensk «tjei.» «Forholdet» vedvarte kun i noen få uker, men lenge nok til å bli invitert med hjem. Hvor er dine foreldre spurte jeg. «Ute og pula i tregården» svarte hun. Spenstige foreldre tenkte jeg.

Sundsvall er målet. Avlegger en obligatorisk stopp på Mora. Jeg tester målgang, måler oppløpet, og legger inn en spurt. Dette blir bra tenker jeg. Visualiserer min ankomst etter 9 mil. Fin stil og nok krefter til en sluttspurt. Men til tross for at en nordmann løper rundt på barmark og krysser målgangen og gauler «kem er kongen», så er det ikke en enste svenske som lurer på hva som skjer. Ingen stopper opp. Ingen hever et øyebryn. Er ikke det litt rart? Er svenskene lei av Northug, eller er jeg gjennomskuet som en halvfeit gal nordmann fra Røa på tur?

Dette gjentar seg i Sundsvall. Sundsvall er stedet hvor Charlott Kalla bor og trener. Et perfekt sted for å starte forberedelser til Vasaloppet. Svensk snø er den annerledes en den norske? Hvordan oppleves svenskene i skisporet? Finnes det spor i det heletatt? I sakte fart svinger jeg inn på P-plassen på Sødra Berget. Det var varmt og vinduet er åpent i bilen. Billy Idol hyler Rebell Yell fra radioen, og musikken kan høres av forbipasserende svensker. Der og da får jeg et «flashback» fra 80 tallets legendariske film Selskapsreisen. Jeg ser for meg Jon skolmen iført skitrikot, matchende jakke, pannebånd og solbriller. For å ikke glemme en «getto blaster» som nå var skiftet ut med min radio. Men, jeg er ikke Jon skolmen, men Vasamannen som skal introduseres for svenske skiløyper.

Jeg parkerer midt i veien. En rask titt i speilet. Konstaterer at både rynker, skjeggstubber og grå hår er like ille som dagen før. Usikker på hvem jeg ligner, men ikke en skiløper. Skyver Raybands litt lengre opp på nesen og stiger ut av bilen. På p-plassen står en far med 2 voksne døtre. Han ser på bilen. Konstaterer norske skilt og nikker forsiktig. Er det her jeg kan gå på ski spør jeg? ? ja, men du kan ikke parkerer slik, sier den sympatiske men ordentlige svensken. Det går bra, den skal flyttes sier jeg. Hvor skal jeg gå for å finne skiløypene til Kalla spør jeg? Hvor god er du på ski? svarer mannen. Men før jeg rekker å svare, blir spørsmålet besvart av en hans døtre: «men farsan, han er nordmann ? han er god. Alle Nordmenn er gode på ski». Selvtilliten steg noen hakk. Bilde fra speilet er glemt. Jeg «strakte hals» slik at mine 175 cm så mer ut som 185 cm. Takket for tilliten og konstaterte at det var eliteløypen jeg skulle gå.

Skistadion i Sundsvall skal arrangere SM til neste år. De har 10 løyper. 2 ? 2,5 ? 5 ? 7,5 og 10 KM. Fordelt på rundløyper for elite og mosjonister. Det er svensk orden i løypene.. Du skal kun gå i en retning, mot klokka naturligvis. Hund kan medbringes i løypa etter klokken 1500, og du må betale en løypeavgift på 30 kr. Vår hjemmekjære venstre politiker Abid Raja og selvutnevnte hundebæsj politi hadde «digget» disse løypene. Ikke en hundedritt å se i sporet.

Først en runde på 10, så en runde på 7,5 km. Helt alene i skogen. Hvor er egentlig disse svenskene? Snøen lynrask, sporene fantastiske. Nå vet jeg hvorfor svenskene er gode i sprint og ikke på langdistanser. Hadde forventet å se en mange ivrig svenske skøytende i skogen. Et land som oser av innovasjon, også idrettsinnovasjon. Jan Bokløv var først ute med V-stilen i hopp, så var jeg fristet å gi Gunde Svan ærene for skøytingen. En skøyteteknikk han introduserte med kun en lang stav. Men det var ikke Gunde, det var Amerikaneren Bill Koch, som overaskende skøytet med et ben og tok brone i VM i Holmenkollen i 1982. Jeg fant alle svenskene, de gikk 2,5 km runden. Men ingen som skøytet, tempo var bedagelig, og lite innovasjon i sporet. Der og da føltes jeg som en norsk skikonge på tur i Sverige.

Etter turen samles alle på «Rastestugan» for en «fika» eller en «lesk». Der møtte jeg far og døtre igjen. «Du går fort og langt du nordmann», var kommentaren. Turen til Løvlia var glemt, hode klart, og stavtakene harde og lange. «På vei til Mora» svare jeg.

Jeg klatrer opp på pallen som står godt synlig på skistadion. Samme pall som Charlott skal stå på om et år. Plasser meg på førsteplass, strekker armene i været og prøver å se ut som en elite løper. Ingen svensker reagerer. De er trolig så godt vant med nordmenn på pallen ? selv på Kallas hjemmebane. Rare disse svenskene.

Vasamann er introdusert for de dype svenske skoger og jeg er på vei til Mora!

02.04.2018

Solen skinner og det er en varm vinterdag i februar. Vintersport på TV er en åpenbaring, men det føles riktig å prioritere mine «felleski» i marka i dag. Det føles som om våren er på vei, men den lar nok vente på seg en stund til. Det er vakkert i Krokskogen og i dag føles det riktig med en langtur.

Alene i skogen begynner hode å henge. Bena føles tunge og Iben vår hund ser på meg med bekymrede øyne. Lurer på hva hun tenker? Kroppsspråket til Iben indikerer at tiden er inne for å snu. Men det føles som et nederlag og jeg hater å tape.  I dag skal jeg gå langt. Formen bør være langt bedre enn slik den føles nå, så det er bare å stake videre tenker jeg. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at jeg passerte Sørsetra og Kleivstua i fint driv, men det vil være å juge «Big time» og samtidig et stort «under statement». Men i dag skal jeg nå Løvlia, slik er det bare.

Langt inne i skogen innser jeg at formen IKKE er der jeg hadde håpet. Det innser nok også Iben som nå ruller rundt og nyter frisk nysnø. Kan ikke stoppe nå tenker jeg. Det er like langt tilbake til Sollihøgda som frem til hytta på Løvlia. Er det mulig å bli hentet med bil der tro?  Hva skjer dersom jeg ikke klarer å gå helt frem til Løvlia, det er jo ikke en levende sjel i løypene i dag? Tankene svirrer rundt i hode, noe som ikke bidrar til at jeg blir kvikkere i beina. Lurer på hva jeg går glipp av i vintersportstudio til NRK i dag?  Hode henger på skakke slik Thomas Wassberg hadde i sine glansdager, men dessverre mangler jeg både stil, og smidighet slik han hadde. Jobber med pusten, og hofta frem. Det er det Jan Post kommenterer på TV når Bjørgen ser sliten ut, dersom hun noen gang ser sliten ut!  Men det funger liksom ikke helt like bra for meg.

Hva tenker skiløperne på når de «halser» rundt i marka? noe må de tenke på?  Kjæresten? vinner jeg i dag skal jeg feste?   neste trening?  eller en «boring» tanke om selvangivelsen?  Selv tenker jeg kun på neste stavtak.

Nok en motbakke, og enda flere fiskeben. Dvs jeg jabber og gynger opp bakken. Iben rusler bak meg og ser meget fornøyd ut. Ingen hjelp å hente der.

Så hører jeg det. Svish, swish. Det kommer noen bak meg. Først hører jeg det langt unna, men denne personen går fort og lyden blir raskt sterkere.  Jeg prøver å gå litt raskere. Jeg hater å bli tatt igjen. Prøver å se bedre ut enn det jeg egentlig er, men fiskeben er ikke veldig estetisk og ikke går det fort heller. Bare å innse at slaget er tapt. Denne «fyren» er sprek og går fort. Jeg kapitulerer og i full resignasjon stanser jeg mitt i bakken og blir hengende på stavene. Det er da han passerer meg.  En kar på minst på 75 år skøyter forbi i bakken. Han stopper opp og ser på meg og sier: «på Løvlia har de veldig gode boller». Der og da innså jeg at noe måtte gjøres. Han fosset videre og mens jeg ble fortsatt «hengende» på stavene.

Tanken virret rundt i hode. «Legg aldri ut på en lengre tur enn det du er trent for», «grav deg ned i tide» (kanskje en ide tenkte jeg), «Lytt til erfarende fjellfolk». Men en ting hadde jeg ikke glemt «ta med mat og drikke dersom du legger ut på lang tur». Det ble en rast i den bakken. Jeg delte en Bygg gryn grøt med Iben, slurpet i meg litt vann, skiftet til tørt tøy. Nå skulle jeg nå Løvlia.

De første stavtakene var like tunge som de siste, og Iben lurte nok på om ikke tiden var inne for «å snu i tide».

Hva skal til for at jeg skal komme i form?  Jeg er overvektig, og stor i kjeften. Treningsvillig ja, men en dårlig rygg har medført at et betydelig antall «treningstimer» er gjennomført i sofaen foran TVn, framfor i sporet. Ny tanke i hode. Denne gang en positiv tanke.  Jeg må sette meg et mål, et hårete mål. Et mål som er så hårete at jeg egentlig ikke kan klare det, men som jeg likevel kan strekke meg etter. Det var da iden ble unnfanget, 7 km fra Løvlia. Trang i skjæret, svetten silte, tungen langt nede på haken og med øyne med fokus på skituppene. Jeg skal gå VASALOPPET 2019! Jeg må innrømme at tanken på 9 mil føltes jævelig langt, spesielt ettersom jeg nå kun hadde gjennomført 2 av 5 mil, og var helt ferdig.

Men jeg likte tanken. Hvem husker ikke Sven Åke Lundbeck, Gunde Svan og ikke minst Thomas Wassberg! Fra en svunnen tid hvor svenske vant alt. I tillegg til de mange svenske skihelter som var langt flere enn vår egen Oddvar Brå, så hadde svenskene Ralf Edstrøm som banka inn mål for PSV Eindhoven og det svenske landslaget, Bjørn Borg en konge på tennisbanen, Ingmar Stenmark som grusa alle i slalåmbakken. Selv i Formel 1 hadde de en mann i verdenstoppen - Ronni Petterson. Som om ikke det var nok hadde svenskene også Jan Ove Waldner som knuste alle Kineserne i «pingis». Svenske var best i alt.  

Like sikkert som at svenskene sendte «Disney godbiter» på SVT på julaften og hvor Timmy gresshoppe sang julen inn for det svenske folk, sendte de også Vasaloppet på SVT. Et av mange høydepunkt som vi benket oss for å se på svensk TV. Hvis jeg inkluderer Pompel og Pilt og en sterk idoldyrkelse av Kevin Keegan, så representerer de alle sammen minner fra min barndom.  Det er bare å innrømme det. Vi var misunnelige på svenskene. Faktisk gikk det så langt med den svenske sportsdominansen at noen av mine venner sendte et brev til den svenske statsminister og søkte om sportslig asyl. De fikk faktisk et svar - ikke innvilget. Lite visste svenskene den gang at deres dominans på 70 og 80 tallet skulle bli overtatt av «bønna i fra nord», de neste 30 årene.

Ja, det må bli Vasaloppet 2019. Turen opp til Løvlia gikk definitivt ikke bedre etter denne beslutningen. Men turen ble mer målrettet. For klarte jeg ikke denne turen, hvordan skal jeg da klare Vasaloppet? Jeg må innrømmet at jeg «jukset» litt på returen. Jeg ble ikke hentet på Løvlia, men i Lommedalen. Turen ned til Lommedalen representerer mye deilig utforkjøring, og mindre fiskeben. En befrielse for hode og tunge bein.

Så nå er målet satt. Er det mulig for en halvfeit Røa gutt på snart 52 år å trene seg god nok til å gjennomføre Vasaloppet? For det handler ikke bare om å gjennomføre de 9 milene mellom Sâlen og Mora.  Men det handler også om å nå de enkelte meldepunktene innen en tidsramme. Så jeg kan ikke bare trene for å gjennomføre, men jeg må trene slik at jeg også holder høy nok fart for å unngå å bli plukket ut av sporet.

Jeg tenker at dette er mulig, men at det må gjøres på min måte. For å legge et større press på meg selv må jeg formidle til venner og bekjente min deltagelse. Vasaloppet 2019 er det året hvor jeg bytter ut gamle helter med egen erfaring! Se opp, her kommer en Vasamann fra Røa!

Veien dit blir lang, sikkert tøff og forberedelsene mange. Hva er vel da mer naturlig enn å opprette sin egen blogg? Når «pappahjerte», «fotballfrue», «fitnessLaila» og «Sofie Elise» kan, så kan vel jeg også? Det er helt utrolig hvilken interesse vi nordmenn har for bloggere.   Hva skal egentlig til for å nå bloggtoppen? Det krever langt flere følgere enn det jeg har venner!  Det er nok bare å innse at jeg ikke kan ta opp konkurransen med disse bloggerne, men konkurransen med meg selv ? den skal jeg vinne.

Jeg skal skrive om «Min vei til Mora», og kanskje syntes noen at det er gøy å følge min kamp mot tiden, mot vekta, mot 9 mil! Dette blir ingen treningsblogg, men en blogg om livet og de 9 milene mellom Sâlen og Mora 3.mars 2019.

Det er nå 335 dager til jeg står på startstreken i Sâlen og 10 timer senere kan jeg kalle meg en ekte VASAmann.  Jeg er på vei til Mora!

For de som lurer, ja jeg er enn av de 15.000 som fikk kjøpt startnummer 18.mars i år.